Angst.. Slik jeg opplever det.. Del 3

Angst er en rar ting egentlig.. Det fører med seg så mye rart av diverse symptomer eller bivirkninger. Jeg må si, som nå har en dårlig periode selv, at noen av disse såkalt symptomene for min del er nokså irriterende! Skal ikke påstå at noe er bedre eller verre på noe vis, alle er fæle på hver sin måte..!

MEN det som da er det mest irriterende av disse og som fysisk plager meg mest er faktisk rykninger, JA rykninger! Gud forby disse rykningene. De kommer alltid når jeg er i en stresset periode og angsten kommer smygende! Det høres vel kanskje merkelig ut, men andre har vel også gjerne opplevd slike muskelrykninger en plass på kroppen, øyet o.l.

Hos meg er det som oftest øyet, det høyre øyet.. Det rykker og napper i ett av og til, så jeg har lyst å klype meg i øyelokket! Man har jo absolutt ingen kontroll..!

Og slik som nå rykker det litt om en annen mest i høyre øyet, men også gjerne i beina og i brystet også.. Det er vel de mest normale for min del hvertfall.. Og når dette skjer prøver jeg jo helst å klype meg selv, bevege på meg, forandre sittestilling, ja hva som helst.. 

Men jeg må bite i det sure eple å innse at det må også forsvinne av seg selv, jo mer jeg blir stresset opp av det, jo mer rykker det... Plagsomt?? JA! Dette fenomenet kalles da "leamus"

Litt info om det

(fra NRK puls)

 Leamus er en ufrivillig sammentrekking i det vi kaller tverrstripet muskulatur som vi normalt har kontroll på.

Det er meget vanlig å ha leamus rundt øyet, og da særlig på øvre øyelokk. Vi kaller dette fasiculasjoner, og det kan sees mange andre steder på kroppen som på munnen, lårmuskulatur, legger, eller fingre, uten at det er farlig eller er et tegn på sykdom.

Og fra lommelegen

Disse rykkningene kommer som et resultat av irritasjon av nervene som styrer musklene. De kommer gjerne spesielt etter hard trening eller andre aktiviteter som krever mer muskelbruk en det som er vanlig for den personen det gjelder. 

Angst.. Slik jeg opplever det.. Del 2

Har du noen gang hatt følelsen av å være tom.. Fjern..? Ikke helt tilstede egentlig?

Har du det, er dette, som mye annet, et symptom på angst..

Selv har jeg hatt denne følelsen mange ganger, alt for mange egentlig. Dette var også noe som var veldig skummelt når det begynte å skje de første gangene. Ikke visste jeg hva eller hvorfor dette skjedde? En helt ubeskrivelig følelse!

Det er en følelse av at jeg, som person, står utenfor kroppen min og ser hverdagen og livet gå forbi.. Se det på avstand.. Uten å kunne gjøre noe med det. Det er nesten en "ut av kroppen" opplevelse. Du blir fjern..

Første gangen dette skjedde skikkelig, var faktisk på skolen, på videregående når jeg gikk på frisørlinjen.. Jeg gikk rundt den dagen, og bare var fjern, og nervøs fordi jeg var fjern, nærmere "lost".

Hadde skikkelige problemer med å konsentrere meg, følte jo ikke det var jeg som satt der på stolen og skulle følge med på hva som skjedde, følte bare jeg så på den personen som faktisk var meningen skulle følge med..

Jeg følte meg isolert i en boble, bokstavelig talt.. Synet virket nærmest tåkete, reaksjonsevnen min var treg.. Lyder og inntrykk virket annerledes enn tidligere.. HVA skulle jeg egentlig gjøre? Jeg visste ikke hva dette var, og det var skummelt.. Etter en god del timer på skolen den dagen, måtte jeg bare gå hjem.. Jeg klarte ikke mer, følte jeg skulle smelte sammen i en liten klump.. Og det varte en stund, men som alt annet gikk det over. Men uten at jeg da visste hva som egentlig hadde skjedd...

I senere tid har jeg selvfølgelig også fått det, men etterhvert, når jeg fikk snakket med folk fant jeg ut hva årsaken var.. Og ikke så rart egentlig hadde noen vært i mitt hode, sett hva jeg tenker, hva jeg føler, de fleste hadde nok da hatt en slik reaksjon vil jeg tro..

De fleste vet ikke når jeg har det slik, jeg må jo prøve å oppføre meg normalt, smile, le og ha det gøy.. Være på jobb er en utfordring, men folk merker det heller ikke der.. Jeg er flink til å late som ting er fint, hvis jeg absolutt må, men foran visse folk orker jeg ikke, gidder jeg ikke... Jeg er jo bare et menneske jeg også, og jeg, som mange andre har mine problemer jeg sliter med, som gnager ekstra mye fra tid til annen.. Men de er jo en del av meg.. Og det vil de alltid være, kan ikke forandre personlighet..

Det som hjelper meg mest når jeg har en slik periode, er jo klart å tenke positivt, alltid.. Få være i fred og ro når jeg krever det, men allikvel å komme meg ut, med venner, familie.. Ingenting er verre en å sitte helt alene dag inn og dag ut, kun deg, med tankene dine..

Jeg er, nå til dags litt stolt av meg selv, jeg takler dette bedre, og opplever det ikke like sterkt nå som tidligere ganger, så jeg gir meg selv en klapp på hodet for det:) man må jo tenke positivt også av og til.

Angst.. Slik jeg opplever det.. Del 1

Alle mennesker har varierende symptomer når det kommer til angst, men jeg vil nå dele mine symptomer på angst.. Litt og litt.. 

Et av symptomene jeg har når det komme til angst, som jeg selv finner som en av de ekleste og verste av dem kanskje, er faktisk noe så rart som nummenhet.

Når jeg får det, vet jeg hva som er på ferde, ubehagelig, veldig ubehagelig.. Og ingenting man kan gjøre med det.. Første gangene dette skjedde med meg ble jeg kjempenervøs og redd! Da trodde jeg jo selvfølgelig at det var noe gale med en gang! 

Nå vet jeg jo hva det kommer av, men gjør det allikevel ikke mindre ekkelt.

Selv så får jeg dette spesifikke områder, da i ansiktet på hele høyre side, så jeg føler meg lam faktisk eller veldig "sigen" i ansiktet, og nedover langs fingrene på venstre arm, der det jobber seg fra lillefingeren og innover... Det er slik det oftest pleier å være..

MEN for en liten(!) stund tilbake fikk jeg et utbrudd som var ekstremt.. Det verste av dem.. Hele kroppen min var helt nummen, ifra ansiktet og ned til tærne. Det var noe av det verste..! Ikke klarte jeg konsentrere meg om noe annet heller, verken venner, familie, jobb, rydding eller hva som helst!

Jeg følte kroppen min bare dovnet vekk, og fikk masse prikninger under huden fra tid til annen, DA ble jeg faktisk så redd at jeg nesten vurderte å gå til sykehuset.. Hadde jo vært hos legen.. 

Men til sykehuset gikk jeg jo da ikke..

Jeg bet tennene isammen, slik man burde gjør, slik man må gjør.. Det er noe man må klare selv, alene, det er kun deg selv som kan få det bort.. Personer, medisiner, kan hjelpe, men til syvende og sist er det DIN oppgave å komme igjennom det.. Slik er det, og slik vil det være..

Ennå en time unnagjort

Vel, nok en gang har jeg vært jeg vært hos min psykiater nylig. Selvfølgelig er det jo en nødvendighet, det vet jeg.. Men allikevel, hver gang jeg går inn døren tenker jeg alltid "hva skal jeg si?" " har jeg noe å si i det hele tatt?" "burde jeg egentlig vært her i det hele tatt??"
Det kan jeg ikke noe for, de tankene kommer alltid når jeg kommer og setter meg ned i den lille sofaen.. Og denne gang som alltid, var det også vanskelig å vita hva jeg skulle si, hva jeg skulle starte med.
Når jeg sitter hjemme har jeg alltid forferdelig mye på tankene og følelser som jeg vet jeg vil fordmidle videre til han, men av en eller annen grunn får jeg et slags hjerneteppe når jeg kommer inn der..
Så JA jeg burde nok blir flinkere å skrive ned hva som plager meg når det faktisk er fremme..
Heldigvis var jeg flink og gav han et informativt ark aller første gangen jeg kom der som han alltid har i "baklommen" hvis det skulle nå være at det var helt stopp i tankene.

Denne siste gangen startet vel samtalen med noe mer eller mindre hyggelig samtale, der vi egentlig snakket om min fremtid og hva jeg skal gjøre videre, utdanning og mål. Så foreløpig gjerne ikke er så mye å gå i dybden på ennå siden alt ennå er litt usikkert, men noe klokere ble jeg jo hvertfall:)

Etterhvert fikk vi også snakket om litt andre ting, der vi da fikk gått innpå min egen selvfølelse og selvtillit og hvordan jeg er og oppfører meg rundt andre folk. Selvfølgelig konkluderte vi, eller egentlig han, at det må være gruelig slitsomt for meg å tenke slik jeg gjør.. Egentlig vet jeg det, men jeg vil bare ikke innse det. Jeg har en trang for å vise meg frem, eller framstå som en slags "super" person som jeg vil alle skal like. Rart og vanskelig å forklare, men for meg selv, ved at jeg blir sett mer opp på av andre får jeg selv en bedre selvtillit og selvfølelse. Slik er det alltid.. Jeg vil at folk som ikkje kjenner meg skal like meg til og med.. Og det er vel igrunnen ganske rart, for de kjenner meg jo ikke!
Så ja jeg skjønner godt at dette virker slitsomt, for det er det jo! Selv om jeg ikkje vet det, så "vet" jeg det jo likevel.. Det er min måte å bli godtatt på..

Slik er det foreløpig, men forhåpentligvis får jeg skiftet om på det!

Min første Fysio time

Igår hadde jeg min aller første fysioterapeut time, etter anbefaling fra legen. Har slitt en liten stund med nummenhet i armene og litt i bena osv, så han mente jeg skulle der og få ordnet opp. Godt var det vel at jeg var der også, sant å si så er ikke skuldrene å nakken min av det beste slaget, hvertfall ikke når man jobber som frisør:)

Med en gang jeg kom inn til timen min ble jeg tatt imot av en hyggelig litt eldre mann, selvfølgelig alltid litt skeptisk første gangen jeg kommer en ny plass..

Tror jeg er litt redd for at ting skal skje som da ikke skal skje.. Også var det jo kveld..

Men uansett gikk jeg jo inn selvfølgelig.

Når jeg kom inn var det jo egentlig bare å ta av sko og jakke og legge seg rett ned på benken med ansiktet oppi de lekre uthula ansiktsputene eller hva disse kalles.

Så fikk jeg klistret på seg slike vakum sugekopper med strøm i seg og ett slags varmeapparat stående over meg.. 

Så der lå jeg.. I et kvarter. Det var jo litt vondt med disse vakum greiene, men det var litt herlig og, kjente jo at det hjalp litt på.

Men gud, tiden gikk sent når jeg lå der på benken.

Og det verste var jo mens jeg lå der kom han inn igjen, og da skulle liksom jeg gi han alle personopplysninger osv MENS jeg lå og skulle slappe av i alle musklene, og i tillegg hadde ansiktet, bokstavelig talt trykt nedi dette hullet! Ikke særlig herlig..

Og etter denne behandlingen satt jeg igjen med bl.a dette 

Haha, ser ut som jeg har blitt angrepet av et rart dyr med stor rund munn!:p

Men etter denne flotte behandlingen, testet vi både reflekser å bevegelighet i alle leddene mine, som egentlig var litt morsomt. Etter litt bøy og tøy skulle han plutselig knekke opp litt av hvert, og det var jeg jo ikke helt forberedt på.

Det synes jeg nesten var litt skummelt, men det måtte jo gjørs, så ryggen og nakken fikk seg en god knekk:P men etter mye knekking, bøy &tøy og litt samtaler konkluderte vi med at jeg hadde en stiv nakke/skuldre men ellers ingenting gale.

Men skal jo fortsette å gå der en gang iblant, for det hadde jeg visst godt av ;)

Noen andre som går fast til fysioterapeut? Merker dere noe forbedring?

AnGsT

Å leve med angst er noe jeg godt kunne levd uten, men til nå dags dato er jeg ikke så heldig. Det er mye verre enn folk tror og innbiller seg med mindre man har vært borti det selv!

Nå har det seg slik at den siste uken pluss litt til har gjort det dårlig for seg! Å først være syk, til å utvikle seg til å bli angst og nervøsitet! Jeg har bare blitt verre og verre, og tankene sviver i hodet mitt. Et gjentatt spørsmål er "hvorfor meg?" 

Folk flest spør seg vel om dette..

Svaret vil vi nok aldri få.. Ting er bare slik de er.. Jeg har på en måte lært meg å leve med det, men er godt å ha noen som klarer å dra deg opp til virkeligheten igjen!

Med en søvnløs natt som jeg hadde inatt, trodde jeg seriøst jeg skulle krepere! Har jo aldri problemer med å sove jeg, så når det først skjer er det jo noe som ikke stemmer.

Hver dag den siste tiden har jeg vært hjemme, vært lei meg og stresset. Og en god kombinasjon av dette fører til at jeg havner i min egen lille boble tilslutt der alt blir fjernt.. Prøver å smile og le, men den gode minen faller etter en stund.

Hvorfor jeg har blitt slik? Det skyldes nok en god del av oppveksten min jeg har hatt, og gjentatte legebesøk av alle ting. Hvorfor finner de ikke ut noe? Går det ann å ha en sykdom som ikke har NOEN som helst bevis på eksisterer? Veldig rart..!

Og klart det gjør aldri saken bedre når jeg gjentatte ganger får samme svar av alle jeg er hos, uansett hva det gjelder! "Ingenting gale med deg" eller mitt yndlingssitat til nå "Nå er det jo slik at vi desverre ikke alltid finner ut hva som er problemet, og det må vi bare leve med!"

Hvem vil vel ha slike svar hver gang man skal undersøke noe, og greit med litt svekket psyke, men såå mye går det ikke ann å innbille seg.

Dette har igjen ført til en viss redsel for å dø. At noe skal være gale. Så når jeg blir syk (slik som nå) og har vært hos legen med ennå ett "du blir nok bra, vi finner ingenting gale"- svar begynner jo tankene å hope seg opp og jeg selvfølgelig begynner å jeg å tenke det verste.

Rart.. JA... Men slik er jeg bare:(

Men ufattelig nok, etter min time hos psykiateren min, der han snakket med meg, roet meg ned, begynte jeg å slappe litt mer av heldigvis. Uten søvn og i min egen lille boble svimlet jeg jo nesten der jeg satt og visste verken fram eller tilbake. Og der knakk jeg jo sammen litt, tårene rant og jeg hulket. Dette er jo veldig ulikt meg å gjøre foran folk, men det gjorde godt, og han skjønner det. Det er lov å gråte.

Det er lov å la tårene falle av og til.

Når jeg gikk følte jeg meg en smule bedre, men alikevel svimmel og trett.. Så må jo prøve å få litt mer nattesøvn nå. 

Vi konkluderte timen med, at kanskje jeg, selvom jeg er skeptisk til alt av medisiner, burde begynne på beroligende og angstdempende tabletter. Ikke som jeg trenger å bruke hver dag, men som er godt å ha de dagene det står på sitt verste.

Så, hvorfor ikke? Hvis det faktisk letter humøret en ekstra tung dag?

Er nå veldig glad for de rundt meg som hjelper meg å støtter meg, og igjen må jeg takke Lenemor som er en fantastisk støtte og psykiateren min som faktisk skjønner hva som skjer, men igjen er en utenforstående.

Min time idag

Idag var jeg hos min andre time hos min psykiater, rart å kalle han min, men han blir jo på en måte det. Det startet vel helst med at jeg satt meg ned i sofaen stille og rolig. Egentlig tenkte jeg jo "hva gjør jeg nå?"

Men han er nok vant til at folk er i et slikt humør når de kommer inn, så det var tydelig ingen problem for han.

Han begynte enkelt å greit å spørre om hvordan jeg faktisk synes det var å gå til han, og sant som det var, sa jeg jo at det var egentlig kjempegreit. Og det sa jeg ikke bare for å være snill.

Liker faktisk å ha noen å spytte ut alt som plager meg til, selv om jeg egentlig ikke er den personen som skriker høyest ut om alt.

Men oi som tiden gikk. Etterhvert datt det ut om både det ene og det andre, jeg fikk sagt en del nytt idag og, og slik kommer det vel til å blir et par ganger fremover. Har så utrolig mye på hjertet som ligger der og gnager, og det merker jo selvfølgelig han, så han sa at det var mye vi hadde fått ned idag og. 

Jeg følte jo egentlig at jeg trengte lenger tid. Midt oppi en ivrig samtale jeg hadde med han fant vi plutselig ut at tiden hadde gått fra oss.. Søren tenkte jo jeg, som hadde så mye å si. Hadde jo med meg en lapp og alt som jeg ikke fikk startet på nesten engang. Så nå må jeg jo forberede meg til neste gang og ta opp igjen gamle og nye ting.

Blir jo veldig mye å fortelle til han, så i første omgang er og blir det mye fakta lagt frem på bordet først, så kan tenke meg at først etter ett par ganger kan vi begynne å sy trådene sammen og se det store sammenhengen:)

Så det blir igjen gøy å komme neste gang til han:) liker jo det faktum at han er en litt eldre mann, føler det ligger en del livserfaring hos han, og stoler da mer på dømmekraften han kommer med!:)

Så med andre ord, det finnes håp for en stakkars liten sjel som meg også:)

Å ha noen å snakke med...

 

 Nå har det seg slik at opp gjennom tidene, eller oppveksten kan man vel helst kalle det, har det skjedd diverse ting som har påvirket meg sterkt og gjort meg til den personen jeg er idag. Men noe videre innpå det trengs det jo ikke å gå.

Men klart å holde mye inni seg over flere år uten å nevne slikt til noen tar jo ofte litt på. Grunnet disse tingene, har jeg i senere tid utviklet mye depresjoner, angst og hatt en psykisk knekk bl.a

Og dette kan jo virke rart for de som ikke har på noen måte vært borti slike ting og kan gjerne se på dette som tull, men det er på ingen måte noe å tulle med!

Å få en psykisk knekk hadde en innvirkning på meg som gjorde meg først ekstremt fjern, klarte liksom ikke forholde meg til noe... Utviklet seg og gjorde at jeg fikk prikkinger og skjelvinger i hele kroppen, hyperventilerte fikk hjertebank og slike ting. Absolutt ikke en hyggelig opplevelse, distansterte meg fra både jobb og venner en periode da dette ble for mye (trodde aldri det skulle gå over heller)

Og når jeg da har problemer med å åpne meg for folk og i tillegg setter på en "jeg har det suuupert!!" maske rundt folk, gjorde det jo heller ikke saken bedre. Visste ikke hvordan jeg skulle klare å åpne meg for noen selv om jeg hadde så innmari lyst, men det nyttet jo ikke da jeg visste at alt bare kom til å bli leit og sikkert ikke klare få frem ord! Og slik fortsatte det hele tiden....

MEN heldigvis etter en stund i sammenheng med min svigermors bryllup, begynte jeg å få en nokså god kontakt med min ene svigersøster, og kontakten utviklet seg til ett sterkt forhold til henne. Endelig en person jeg kunne snakke med, som visste hvordan det var når ting ikke går din retning! Hadde det ikke vært for henne nå vet jeg faktisk ikke hva jeg hadde gjort! Og for det evig takknemlig, og har seg da slik at jeg har bedre kontakt med henne, en noen andre familiemedlem!

Etter lange samtaler sammen om kveldene, anbefalte hun meg og faktisk oppsøke psykolog, jeg hadde jo tenkt på det men alltid hatt en "kun gale folk går der.." tidligere.

Men jeg tok faktisk motet til meg og skrev meg opp på venteliste, og det var bra! Å ha noen som kjenner menneskets hjerne på en helt annen måte og kan hjelpe deg tolke ting du kanskje ikke ser selv. Så idag hadde jeg min aller første time med en psykiater (og nei har ikke noen selvmordstanker eller noooe i den duren som folk kanskje tror), men å ha en utenforstående som kan høre på deg og se ting fra andre sider, og hjelpe deg på en helt annen måte er jo supert.

Det var en ganske gøy time å være på idag, trodde det skulle være vanskeligere å snakke enn det det var, og han hjalp meg med å finne nøkkelord i de tingene jeg fortalte han, som er herlig!

Så nå ser jeg stort frem til neste time hos han og se hvordan utviklingen går!:)

Så for all del ikke tro at en psykolog/psykiater er noe for kun "crazy people" :)