Idag har det vært en travel dag for min del. Er ingen hemmelighet at meg og Endre hadde en liten fest igår, så det var litt ekstra tungt å stå opp idag.
Men jeg måtte jo tidlig opp, måtte rydde vekk flasker, rot å finne meg i ekle alkoholukter som svevde rundt i stuen. Ble jo mer dårlig av dette, men jeg sto jo på, og ting begynte å komme seg og jeg ble bedre i kropp og til sinns etterhvert.
Men selv om jeg ryddet, var jeg jo ikke ferdig, langt ifra! Vi hadde jo familieselskap idag, så jeg måtte lage kaker og styre på, så det ble baking og rydding om en annen, så ingen tid å slappe av.
Etterhvert dukket jo opp den ene etter den andre, og vi spiste kaker og egentlig hadde det ganske koselig. Mye prat og sjau gikk unna, og tiden gikk.
Plutselig gikk den ene etter den andre, de siste som forlot stedet var mine foreldre og lillebroren min.
Endre havnet på kino etterhvert med noen kompiser, så jeg ble sittende alene hjemme og kokkolure.
Av en eller annen grunn klarte jeg å få meg et lite deprimert anfall hjemme alene, vet ikke hvordan eller hvorfor, men det bare skjedde.
Plutselig fikk jeg bare lyst å gråte, og det kom noen tårer også, mens jeg satt og ennå sitter her helt alene. Det var ikke noe herlig følelse, jeg kjente meg fjern og lei og ble tungpusten.
Med en gang dette skjedde, tenkte jeg "Ånei, ikke nå igjen! Nå starter det sikkert på nytt. En ny deprimerende periode!"
Men det rare er at jeg ikke vet hvorfor, men skjer så mye ting rundt meg, som både er positive og negative, og jeg henger meg alltid opp i de feil tingene. Jeg oppfatter ting som folk gjerne ikke tror jeg oppfatter, og jeg tenker mye på de tingene folk gjerne sier, men ikke mener noe vondt med.
Tror kanskje det ble litt mye idag, rett og slett, at når jeg fikk være alene, kom det plutselig gjennom....
Ikke vet jeg, men noe er det, og var det!
