En søvntest...

Fant gjennom en annen blogg, en side der man kan te en søvntest, og det var faktisk ganske interessant:) var en litt skikkelig test med en del spørsmål og svar, der de ser etter ulike diagnoser på søvnproblemer:)

Testen finner du her

Her var mitt svar:

INSOMNI

Du har, ifølge svarene dine, diagnosen insomni. Dette er en søvnforstyrrelse som kjennetegnes av innsovningsproblemer, nattlige oppvåkninger og tretthet/søvnighet om dagen. Noen pasienter sliter utelukkende med dårlig kvalitet på søvnen, noe som ofte betyr at insomnien er forbundet med andre sykdommer (for eksempel søvnapne eller hypersomni). Ved insomni anbefales i første rekke ikke-medikamentelle råd. Best effekt har kognitiv atferdsterapi for insomni. Ta dette opp med fastlegen din. Du kan lese mer om insomni og slik behandling på hjemmesidene til Nasjonalt Kompetansesenter for Søvnsykdommer (www.sovno.no). En selvhjelpsbok (”Bedre søvn. En håndbok for deg som sover dårlig”, av Bjørn Bjorvatn, utgitt av forlaget Vigmostad & Bjørke) har dokumentert effekt ved slike plager.

Du angir ikke symptomer på søvnapne.

RESTLESS LEGS: Du har, ifølge svarene dine, diagnosen restless legs. Dette er en søvnforstyrrelse som kjennetegnes av en trang til å bevege beina på grunn av kribling eller mauring. Symptomene kan variere fra lette til alvorlige. Ved lette plager kan ikke-medikamentelle råd være nok, men ved alvorlige plager benyttes ofte medikamenter (mest brukt er dopamin-agonister). Ta dette opp med fastlegen din. Du kan lese mer om restless legs på hjemmesidene til Nasjonalt Kompetansesenter for Søvnsykdommer (www.sovno.no).

Du angir ikke symptomer på diagnosen døgnrytmeforstyrrelse.

Du angir ikke symptomer på parasomni.

HYPERSOMNI/EPWORTH SØVNIGHETSSKALA:

Du har ikke, ifølge svarene dine, diagnosen hypersomni.

ANGST/DEPRESJON: Du har, ifølge svarene dine, symptomer på mulig angst og/eller depresjon. Du besvarte spørsmål på et mye brukt spørreskjema om angst og depresjon. En verdi på 8 eller høyere tyder på mulig angst/depresjon, mens verdier på 11 eller høyere gjør diagnosene ganske sikre. Angst og depresjon kan opptre samtidig med forskjellige typer av søvnproblemer. Ofte vil søvnproblemene reduseres hvis den psykiske lidelsen behandles. Ta dette opp med fastlegen din. Du kan lese mer om søvn og depresjon på hjemmesidene til Nasjonalt Kompetansesenter for Søvnsykdommer (www.sovno.no).

Din verdi på angst:

12

Din verdi på depresjon:

4

Armbånd og krystaller

Jeg har nå skaffet meg ett nytt armbånd som jeg går med hele tiden. Dette er ett såkalt "healing armbånd" med spesielle krystaller og meninger:) Jeg er vel over middels interessert i det som har med krystaller, healing, energier og slikt å gjøre, gjerne en del mer enn noen av de jeg kjenner:)

Men uansett, jeg har fått ett armbånd som er spesial laget kun til meg. En dame (som jeg har kjenskap til såklart) fikk hele navnet mitt og fødselsdagen min, og utifra det laget et armbånd som kun var mitt. Et eget spesielt armbånd som ingen andre har, og som skal hjelpe kroppen og sjelen rettere sagt å komme mer på rett spor hvis det kan kalles det:) Selv om jeg ikke vet helt om det "funker", hjelper det psykisk å ha noe å tro på..

Mitt armbånd består av 4 forskjellige krystaller:

Rosenkvarts

 

Dette er en kjærlighets stein. Den skal åpne hjertet og hjelpe deg mot selvbebreidelse, ødeleggende følelser og gi deg økt selvtillit. Den skal rett og slett gi deg en glede, og en indre fred med kropp og sjel. I tillegg til dette skal den være beskyttende mot farlig stråling fra miljø, tv, data og slike ting:)

Onyx (svart)

 

Dette er faktisk en sten, eller krystall jeg har likt fra før av.

Denne skal gjøre at du får større kontroll over følelser, handlinger og lidenskap. Hjelpe deg slik at følelsene ikke skal hindre deg i å handle objektivt. Den skal faktisk gi deg muligheten til å slippe gamle tenke og handlemåter og ertsatte dem med postitive tanker.

I tillegg styker den hud, hår og negler og styrker den (min:P) feminine side:)

Røykkvarts

 

Dette er en krystall som rett og slett er bra for deprimerte mennesker. Mennesker som er engstlige, og kanskje har selvmordstanker (ikke meg det altså!). Den skal gi høyere energinivå (jippi!) og være bra mot tarm/mage problemer:)

Aventurine (grønn)

 

Denne skal motvirke angst og stress. Og det sies det skal være en lykkesten, ønske- og eventyr sten. Så den skal visstnok være med på å gjøre deg mer fantasifull. Sjøsyke skal den også være bra mot:) og sist men ikke minst, en pengesten! (jippi igjen!:P)

Og som du ser på armbåndet består det av en knuter, og en spesiell type bånd i det. Hver knute skal inneholde healing som skal være spesielt til meg, og energiene her skal jobbe sammen med kombinasjonene og virkningene av hver stein. I selve båndet skulle det være en sterk og hemmelig (?) energi som også skal være til meg:)

Spennende slike ting synes jeg, er det noen andre som kanskje er enige?:)

De tunge dagene..

Nå, kjenner jeg, at jeg er i en god nedover bakke i den vanlige bølgedalen jeg pleier å ha.. Veldig tungt er det disse dagene.

Jeg sitter og kjenner ekstra på følelsene jeg har, som gjør meg ennå mer nedtrykt.. Nå har jeg fått et angrep av panikkangst som det så fint heter. 

Pulsen hamrer, hjertet hamrer.. Pusten blir annerledes, konsentrasjonen forsvinner og igjen befinner jeg meg i min egen lille boble.. Vil ikke snakke med noen, eller høre på noen. Enklest er det å være alene da. Og det er ganske trist, egentlig er jeg jo ett sosialt menneske og trives godt med andre, men ikke nå.. Vil heller ikke at folk skal se meg på mitt verste, og unngå at jeg må tvinge på meg en maske når jeg går ut.

Nå sitter jeg hjemme og tenker.. Tårene triller i ny og ne.. Men det er normalt når det blir sånn, alle følelsene tar litt overhånd.. Men jeg har jo faktisk grunner til å gråte, men vil allikevel ikke. Det er i disse stunder jeg blir ennå mer takknemlig for de jeg har nær meg som støtter meg og som holder hodet oppe mer enn jeg klarer selv..

Triste dager er det nå, men snart vil det gå oppover igjen.. Det vet jeg jo, men allikevel tunge tider mens det pågår..

Svennebrev sermoni

Endelig var det den tiden på året da man fikk hentet svennebrevet:) Egentlig fikk jeg svennebrevet ifjor for nesten et år siden, men det har seg slik at det kun er en sermoni en gang i året. Så da må man vente! Men igår var dagen, så da skulle alle fag- og svennebrev i hele Rogaland opp på scenen, alle for hvert sitt fag opp, motta og få jubel og klapp fra alle som satt å så på. Men nå har jeg beviset mitt i hus!

Da har jeg svennebrev i Damefrisørfaget, bestått i april 2010 :) stolt liten Evy ble jeg når jeg endelig fikk det:) siden jeg har svennebrev, betyr det at jeg kan bygge på det hvis jeg ønsker, og evnt ta mesterbrev etterhvert! Greit å vite! 

Nå må jeg bare få skaffe meg en flotters ramme til det!

Min angst..

Jeg opplever, i mine verste angstperioder en stor følelse av kortpusthet, press i brystet og tungpusthet..

Dette kommer også i sammen med hjertebank og høy puls..

Dette er skikkelig ubehagelig, jeg føler at hele kroppen dundrer, at kroppen stresser, pulsen bare går fortere og fortere, og jeg kan høre godt hvert dunk, hvert hjerteslag.. Jeg kjenner at pusten ikke vil skikkelig ut.. Jeg må ta tunge og lange åndedrag for å føle at jeg ikke kveles..

Kroppen føles tung og klarer ikke slappe av..

Her om dagen, hold jeg på å henge opp klær til tørk, og mens jeg holdt på med det følte jeg at alt luften ble så klam, skikkelig klamt og ubehagelig. Jeg kjente jeg fikk pustevansker, og pulsen ble høy pga nervøsitet, jeg klarte nesten ikke være i stuen som klærne mine henger for å tørke fort.. Jeg gikk ut i gangen for å få "frisk luft" men til liten nytte.. Jeg måtte stille meg utforbi i minusgrader for å føle at det hjalp noe, og jeg frøs ikke engang (veldig uvant til å være meg!).. Men slik er det.. Slike ting hender innimellom..

Jeg ender opp med å ikke få sove, og jeg får ALLTID sove, så når dette skjer nytter det ikke prøve.. Vil helst gråte.. Og i en slik situasjon må jeg også kanskje ta beroligende, det hjelper ganske greit, selv om jeg ikke liker det..

Ennå en time unnagjort

Vel, nok en gang har jeg vært jeg vært hos min psykiater nylig. Selvfølgelig er det jo en nødvendighet, det vet jeg.. Men allikevel, hver gang jeg går inn døren tenker jeg alltid "hva skal jeg si?" " har jeg noe å si i det hele tatt?" "burde jeg egentlig vært her i det hele tatt??"
Det kan jeg ikke noe for, de tankene kommer alltid når jeg kommer og setter meg ned i den lille sofaen.. Og denne gang som alltid, var det også vanskelig å vita hva jeg skulle si, hva jeg skulle starte med.
Når jeg sitter hjemme har jeg alltid forferdelig mye på tankene og følelser som jeg vet jeg vil fordmidle videre til han, men av en eller annen grunn får jeg et slags hjerneteppe når jeg kommer inn der..
Så JA jeg burde nok blir flinkere å skrive ned hva som plager meg når det faktisk er fremme..
Heldigvis var jeg flink og gav han et informativt ark aller første gangen jeg kom der som han alltid har i "baklommen" hvis det skulle nå være at det var helt stopp i tankene.

Denne siste gangen startet vel samtalen med noe mer eller mindre hyggelig samtale, der vi egentlig snakket om min fremtid og hva jeg skal gjøre videre, utdanning og mål. Så foreløpig gjerne ikke er så mye å gå i dybden på ennå siden alt ennå er litt usikkert, men noe klokere ble jeg jo hvertfall:)

Etterhvert fikk vi også snakket om litt andre ting, der vi da fikk gått innpå min egen selvfølelse og selvtillit og hvordan jeg er og oppfører meg rundt andre folk. Selvfølgelig konkluderte vi, eller egentlig han, at det må være gruelig slitsomt for meg å tenke slik jeg gjør.. Egentlig vet jeg det, men jeg vil bare ikke innse det. Jeg har en trang for å vise meg frem, eller framstå som en slags "super" person som jeg vil alle skal like. Rart og vanskelig å forklare, men for meg selv, ved at jeg blir sett mer opp på av andre får jeg selv en bedre selvtillit og selvfølelse. Slik er det alltid.. Jeg vil at folk som ikkje kjenner meg skal like meg til og med.. Og det er vel igrunnen ganske rart, for de kjenner meg jo ikke!
Så ja jeg skjønner godt at dette virker slitsomt, for det er det jo! Selv om jeg ikkje vet det, så "vet" jeg det jo likevel.. Det er min måte å bli godtatt på..

Slik er det foreløpig, men forhåpentligvis får jeg skiftet om på det!

Tiden flyr

Igår 27/9 hadde meg og Endre 5 års dag! Dette feirte vi selvfølgelig litt ut på kvelden med å gå ut og spise:) Stedet vi endte opp med var "Philias Fogg" i Stavanger. Veldig fornøyd med plassen og maten og greie porsjoner med overkommelige priser:) Anbefales!

Foretten, eller deler av den! Kjempegod! Med løkringer, jalapeno poppers, båtpoteter, hvitløsdip og sweet chili dip! Nesten nok til å mette en person det ja!;)

Så hadde vi en god middag etterpå! Jeg hadde en god kylling med en slags borboun saus og pommes frites, mens Endre hadde en aldri så stoooor rett der det faktisk sto advarsel under "PS: kun for de med stor appetitt" eller noe slikt;) tror den het Beggers Banquets eller noe lignende! Hvertfall en gigarett:P

Slik så Endre sin tallerk ut etter endt middag:P skikkelig delikat! Hehe.. Vips så var vi ferdige i spise!

Nok ett vellykket restaurant besøk:) og guuuud vi ble mette! Skal besøkes igjen!;)



MEN! Er det noen så har andre supre spisesteder og restauranter i Sandes og Stavanger område å anbefale? Elsker å prøve nye steder, og ekstra kjekt hvis det er noen som kan anbefales;)

Nam kokos!

 

En kanskje nyttig fakta om meg, jeg ELSKER kokos:D kokos er kjempegodt i egentlig alle former og fasonger! Kokosnøtt, kokosmelk, kokosbolle, kokossjokolade, kokos strø... Ja namme namm! Kokos<3

Litt fakta om kokos (hentet fra frukt.no):

• Kokosnøtt har forholdsvis en lang holdbarhet
• Inneholder mye kostfiber og mange mineraler
• Men den inneholder i motsetning til mange andre nøtter, mye mettet fett, så for mye bør man jo klart ikke ha;) (selv om det kan være litt vanskelig av og til)
• Kokosnøtt har mange bruksområder siden vi kan bruke både kokosmelken og massen. I bl.a matlagine, baking og kan drikkes naturell.
• Måten å åpne en kokosnøtt: Stikk hull i det ene av de tre hullene som er størst, hell ut alt kokosmelken. Deretter slår du hardt med en hammer på de tre hullene, så skal kokosnøtten knekke:) finnes andre alternativ men de er ikke like lette:P

Snart skal jeg til og med bestille meg bodylotion og diverse takket være tips fra en annen flott blogg! http://siljesreise.blogg.no/1284715504_iherbfavoritter_kropp.html  så dette gleder jeg meg jammen til!

Vel vel! Noen andre kokosmumser der ute som føler det samme?;)

En rar følelse..

Helt plutselig nå... Sitter jeg igjen med en merkelig følelse i kroppen.. Jeg vet jo egentlig hva det kommer av, men det er likevel rart når det skjer.

Jeg føler meg igjen tom.. Fjern.. Klarer liksom ikke helt følge med på ting, og blir sliten av tanken på å gjøre ting. men allikvel har jeg "tvangstanke" om man kan kalle det det, at ting må være ryddig rundt meg, hjemme, må ha kontroll på ting.. Fikle på ting. Slik får jeg bekreftet hva som faktisk er iferd med å skje..

En ekstremt trøtthet er over meg, og jo jeg har sovet mye, har jo hatt ferie.. Men allikevel går jeg hele tiden rundt og er trøtt og sliten.. Gjesper hele tiden.. Hva kommer det av? Det er jo en trøtthet men allikevel en ganske ukjent og uvanlig tretthet som ikke stemmer overens med lite søvn..

Jo, det er jo min ikke fullt så gode venn "depresjon" som har komt inn i bildet.. Så nå må jeg begynne å konsentrere meg om å komme opp igjen.. Tenke positivt, vil jo alltid klare dette selv.. Uten medisiner..

Rart tenker jo noen.. Men det er jo vanskelig, og det vanskeligste er når folk ikke skjønner at det er vanskelig eller at det er noe problem å være "normal".. Men hva er vel normalt lurer jeg på??!

Jeg fant, jeg fant i min postkasse!

I min postkasse idag fant jeg min personlige almanakk! Slik ser den ut! Den ble akkuratt som forventet;) Og ikke tok det lang tid heller. Er alltid gøy når du kan mikse og trikse selv og bestemme AKKURATT hvordan du vil ha den:) Så slik ble altså min seendes ut!

Inni ble den slik (ikke så veldig lett å ta bra bilder alltid fant jeg ut)

Så? Hva syns folket? Er det noen som kanskje vil ha slik en selv? Bare gå inn på http://www.personligalmanacka.se/ her kan du prøve ut forskjellig og ha forskjellige størrelser på den også:)

Dagens følelse

Egentlig lurer jeg litt på hvilket humør jeg egentlig er i for tiden.. Jeg er verken glad eller kjempelei, liksom et sted midt imellom, som føles allikevel litt dyster, for jeg blir fra tid til annen allikevel fort lei og i dårlig humør. Det har ikke komt seg helt siden jeg faktisk var syk, og ennå har jeg heller ikke blitt helt frisk fysisk og kjenner jeg brygger på noe nytt greier igjen..

Hva skal man gjøre når ting ikke føles helt bra? Har altfor mange tanker som ligger å surrer rundt i hodet mitt.. På ting som skjer nå, ting som skjer fremover, hva jeg skal gjøre.. Ja masse..

Og klarer liksom ikke konkludere med noe fornuftig.. Hva vil jeg egentlig? Jeg burde jo være glad nå, ting går jo rette veien, men allikvel er det alltid minst én ting som ikke er slik det burde være..

Og mer frustrerende er det når de tingene som ikke er bra, er ting man ikke kan gjøre noe med, når man ikke vet hvorfor det er der engang.. Så selv om ting er kjempebra, forsåvidt, vil alltid noen ting som ikke går bort ligge der og gnage.

Jeg føler meg egentligt ganske alene, for det er jo ingen andre enn meg selv som vet akkuratt hvordan jeg har det, eller akkuratt hva som plager meg, selv om jeg forteller det til andre.

Når jeg forteller det til andre blir det heller ikke lagt frem akkuratt slik jeg egentlig føler, for det klarer jeg ikke fortelle, da vil jeg bare bli lei og gråte..

Så i det hele er jeg ganske alene med tankene mine..

Men heldigvis en flink skuespiller.. Hvis jeg må...

Hva skjer??!

Idag har det vært en travel dag for min del. Er ingen hemmelighet at meg og Endre hadde en liten fest igår, så det var litt ekstra tungt å stå opp idag.

Men jeg måtte jo tidlig opp, måtte rydde vekk flasker, rot å finne meg i ekle alkoholukter som svevde rundt i stuen. Ble jo mer dårlig av dette, men jeg sto jo på, og ting begynte å komme seg og jeg ble bedre i kropp og til sinns etterhvert.

Men selv om jeg ryddet, var jeg jo ikke ferdig, langt ifra! Vi hadde jo familieselskap idag, så jeg måtte lage kaker og styre på, så det ble baking og rydding om en annen, så ingen tid å slappe av.

Etterhvert dukket jo opp den ene etter den andre, og vi spiste kaker og egentlig hadde det ganske koselig. Mye prat og sjau gikk unna, og tiden gikk.

Plutselig gikk den ene etter den andre, de siste som forlot stedet var mine foreldre og lillebroren min.

Endre havnet på kino etterhvert med noen kompiser, så jeg ble sittende alene hjemme og kokkolure.

Av en eller annen grunn klarte jeg å få meg et lite deprimert anfall hjemme alene, vet ikke hvordan eller hvorfor, men det bare skjedde.

Plutselig fikk jeg bare lyst å gråte, og det kom noen tårer også, mens jeg satt og ennå sitter her helt alene. Det var ikke noe herlig følelse, jeg kjente meg fjern og lei og ble tungpusten.

Med en gang dette skjedde, tenkte jeg "Ånei, ikke nå igjen! Nå starter det sikkert på nytt. En ny deprimerende periode!"

Men det rare er at jeg ikke vet hvorfor, men skjer så mye ting rundt meg, som både er positive og negative, og jeg henger meg alltid opp i de feil tingene. Jeg oppfatter ting som folk gjerne ikke tror jeg oppfatter, og jeg tenker mye på de tingene folk gjerne sier, men ikke mener noe vondt med.

Tror kanskje det ble litt mye idag, rett og slett, at når jeg fikk være alene, kom det plutselig gjennom....

Ikke vet jeg, men noe er det, og var det!

Min første Fysio time

Igår hadde jeg min aller første fysioterapeut time, etter anbefaling fra legen. Har slitt en liten stund med nummenhet i armene og litt i bena osv, så han mente jeg skulle der og få ordnet opp. Godt var det vel at jeg var der også, sant å si så er ikke skuldrene å nakken min av det beste slaget, hvertfall ikke når man jobber som frisør:)

Med en gang jeg kom inn til timen min ble jeg tatt imot av en hyggelig litt eldre mann, selvfølgelig alltid litt skeptisk første gangen jeg kommer en ny plass..

Tror jeg er litt redd for at ting skal skje som da ikke skal skje.. Også var det jo kveld..

Men uansett gikk jeg jo inn selvfølgelig.

Når jeg kom inn var det jo egentlig bare å ta av sko og jakke og legge seg rett ned på benken med ansiktet oppi de lekre uthula ansiktsputene eller hva disse kalles.

Så fikk jeg klistret på seg slike vakum sugekopper med strøm i seg og ett slags varmeapparat stående over meg.. 

Så der lå jeg.. I et kvarter. Det var jo litt vondt med disse vakum greiene, men det var litt herlig og, kjente jo at det hjalp litt på.

Men gud, tiden gikk sent når jeg lå der på benken.

Og det verste var jo mens jeg lå der kom han inn igjen, og da skulle liksom jeg gi han alle personopplysninger osv MENS jeg lå og skulle slappe av i alle musklene, og i tillegg hadde ansiktet, bokstavelig talt trykt nedi dette hullet! Ikke særlig herlig..

Og etter denne behandlingen satt jeg igjen med bl.a dette 

Haha, ser ut som jeg har blitt angrepet av et rart dyr med stor rund munn!:p

Men etter denne flotte behandlingen, testet vi både reflekser å bevegelighet i alle leddene mine, som egentlig var litt morsomt. Etter litt bøy og tøy skulle han plutselig knekke opp litt av hvert, og det var jeg jo ikke helt forberedt på.

Det synes jeg nesten var litt skummelt, men det måtte jo gjørs, så ryggen og nakken fikk seg en god knekk:P men etter mye knekking, bøy &tøy og litt samtaler konkluderte vi med at jeg hadde en stiv nakke/skuldre men ellers ingenting gale.

Men skal jo fortsette å gå der en gang iblant, for det hadde jeg visst godt av ;)

Noen andre som går fast til fysioterapeut? Merker dere noe forbedring?

AnGsT

Å leve med angst er noe jeg godt kunne levd uten, men til nå dags dato er jeg ikke så heldig. Det er mye verre enn folk tror og innbiller seg med mindre man har vært borti det selv!

Nå har det seg slik at den siste uken pluss litt til har gjort det dårlig for seg! Å først være syk, til å utvikle seg til å bli angst og nervøsitet! Jeg har bare blitt verre og verre, og tankene sviver i hodet mitt. Et gjentatt spørsmål er "hvorfor meg?" 

Folk flest spør seg vel om dette..

Svaret vil vi nok aldri få.. Ting er bare slik de er.. Jeg har på en måte lært meg å leve med det, men er godt å ha noen som klarer å dra deg opp til virkeligheten igjen!

Med en søvnløs natt som jeg hadde inatt, trodde jeg seriøst jeg skulle krepere! Har jo aldri problemer med å sove jeg, så når det først skjer er det jo noe som ikke stemmer.

Hver dag den siste tiden har jeg vært hjemme, vært lei meg og stresset. Og en god kombinasjon av dette fører til at jeg havner i min egen lille boble tilslutt der alt blir fjernt.. Prøver å smile og le, men den gode minen faller etter en stund.

Hvorfor jeg har blitt slik? Det skyldes nok en god del av oppveksten min jeg har hatt, og gjentatte legebesøk av alle ting. Hvorfor finner de ikke ut noe? Går det ann å ha en sykdom som ikke har NOEN som helst bevis på eksisterer? Veldig rart..!

Og klart det gjør aldri saken bedre når jeg gjentatte ganger får samme svar av alle jeg er hos, uansett hva det gjelder! "Ingenting gale med deg" eller mitt yndlingssitat til nå "Nå er det jo slik at vi desverre ikke alltid finner ut hva som er problemet, og det må vi bare leve med!"

Hvem vil vel ha slike svar hver gang man skal undersøke noe, og greit med litt svekket psyke, men såå mye går det ikke ann å innbille seg.

Dette har igjen ført til en viss redsel for å dø. At noe skal være gale. Så når jeg blir syk (slik som nå) og har vært hos legen med ennå ett "du blir nok bra, vi finner ingenting gale"- svar begynner jo tankene å hope seg opp og jeg selvfølgelig begynner å jeg å tenke det verste.

Rart.. JA... Men slik er jeg bare:(

Men ufattelig nok, etter min time hos psykiateren min, der han snakket med meg, roet meg ned, begynte jeg å slappe litt mer av heldigvis. Uten søvn og i min egen lille boble svimlet jeg jo nesten der jeg satt og visste verken fram eller tilbake. Og der knakk jeg jo sammen litt, tårene rant og jeg hulket. Dette er jo veldig ulikt meg å gjøre foran folk, men det gjorde godt, og han skjønner det. Det er lov å gråte.

Det er lov å la tårene falle av og til.

Når jeg gikk følte jeg meg en smule bedre, men alikevel svimmel og trett.. Så må jo prøve å få litt mer nattesøvn nå. 

Vi konkluderte timen med, at kanskje jeg, selvom jeg er skeptisk til alt av medisiner, burde begynne på beroligende og angstdempende tabletter. Ikke som jeg trenger å bruke hver dag, men som er godt å ha de dagene det står på sitt verste.

Så, hvorfor ikke? Hvis det faktisk letter humøret en ekstra tung dag?

Er nå veldig glad for de rundt meg som hjelper meg å støtter meg, og igjen må jeg takke Lenemor som er en fantastisk støtte og psykiateren min som faktisk skjønner hva som skjer, men igjen er en utenforstående.

Min time idag

Idag var jeg hos min andre time hos min psykiater, rart å kalle han min, men han blir jo på en måte det. Det startet vel helst med at jeg satt meg ned i sofaen stille og rolig. Egentlig tenkte jeg jo "hva gjør jeg nå?"

Men han er nok vant til at folk er i et slikt humør når de kommer inn, så det var tydelig ingen problem for han.

Han begynte enkelt å greit å spørre om hvordan jeg faktisk synes det var å gå til han, og sant som det var, sa jeg jo at det var egentlig kjempegreit. Og det sa jeg ikke bare for å være snill.

Liker faktisk å ha noen å spytte ut alt som plager meg til, selv om jeg egentlig ikke er den personen som skriker høyest ut om alt.

Men oi som tiden gikk. Etterhvert datt det ut om både det ene og det andre, jeg fikk sagt en del nytt idag og, og slik kommer det vel til å blir et par ganger fremover. Har så utrolig mye på hjertet som ligger der og gnager, og det merker jo selvfølgelig han, så han sa at det var mye vi hadde fått ned idag og. 

Jeg følte jo egentlig at jeg trengte lenger tid. Midt oppi en ivrig samtale jeg hadde med han fant vi plutselig ut at tiden hadde gått fra oss.. Søren tenkte jo jeg, som hadde så mye å si. Hadde jo med meg en lapp og alt som jeg ikke fikk startet på nesten engang. Så nå må jeg jo forberede meg til neste gang og ta opp igjen gamle og nye ting.

Blir jo veldig mye å fortelle til han, så i første omgang er og blir det mye fakta lagt frem på bordet først, så kan tenke meg at først etter ett par ganger kan vi begynne å sy trådene sammen og se det store sammenhengen:)

Så det blir igjen gøy å komme neste gang til han:) liker jo det faktum at han er en litt eldre mann, føler det ligger en del livserfaring hos han, og stoler da mer på dømmekraften han kommer med!:)

Så med andre ord, det finnes håp for en stakkars liten sjel som meg også:)

Å ha noen å snakke med...

 

 Nå har det seg slik at opp gjennom tidene, eller oppveksten kan man vel helst kalle det, har det skjedd diverse ting som har påvirket meg sterkt og gjort meg til den personen jeg er idag. Men noe videre innpå det trengs det jo ikke å gå.

Men klart å holde mye inni seg over flere år uten å nevne slikt til noen tar jo ofte litt på. Grunnet disse tingene, har jeg i senere tid utviklet mye depresjoner, angst og hatt en psykisk knekk bl.a

Og dette kan jo virke rart for de som ikke har på noen måte vært borti slike ting og kan gjerne se på dette som tull, men det er på ingen måte noe å tulle med!

Å få en psykisk knekk hadde en innvirkning på meg som gjorde meg først ekstremt fjern, klarte liksom ikke forholde meg til noe... Utviklet seg og gjorde at jeg fikk prikkinger og skjelvinger i hele kroppen, hyperventilerte fikk hjertebank og slike ting. Absolutt ikke en hyggelig opplevelse, distansterte meg fra både jobb og venner en periode da dette ble for mye (trodde aldri det skulle gå over heller)

Og når jeg da har problemer med å åpne meg for folk og i tillegg setter på en "jeg har det suuupert!!" maske rundt folk, gjorde det jo heller ikke saken bedre. Visste ikke hvordan jeg skulle klare å åpne meg for noen selv om jeg hadde så innmari lyst, men det nyttet jo ikke da jeg visste at alt bare kom til å bli leit og sikkert ikke klare få frem ord! Og slik fortsatte det hele tiden....

MEN heldigvis etter en stund i sammenheng med min svigermors bryllup, begynte jeg å få en nokså god kontakt med min ene svigersøster, og kontakten utviklet seg til ett sterkt forhold til henne. Endelig en person jeg kunne snakke med, som visste hvordan det var når ting ikke går din retning! Hadde det ikke vært for henne nå vet jeg faktisk ikke hva jeg hadde gjort! Og for det evig takknemlig, og har seg da slik at jeg har bedre kontakt med henne, en noen andre familiemedlem!

Etter lange samtaler sammen om kveldene, anbefalte hun meg og faktisk oppsøke psykolog, jeg hadde jo tenkt på det men alltid hatt en "kun gale folk går der.." tidligere.

Men jeg tok faktisk motet til meg og skrev meg opp på venteliste, og det var bra! Å ha noen som kjenner menneskets hjerne på en helt annen måte og kan hjelpe deg tolke ting du kanskje ikke ser selv. Så idag hadde jeg min aller første time med en psykiater (og nei har ikke noen selvmordstanker eller noooe i den duren som folk kanskje tror), men å ha en utenforstående som kan høre på deg og se ting fra andre sider, og hjelpe deg på en helt annen måte er jo supert.

Det var en ganske gøy time å være på idag, trodde det skulle være vanskeligere å snakke enn det det var, og han hjalp meg med å finne nøkkelord i de tingene jeg fortalte han, som er herlig!

Så nå ser jeg stort frem til neste time hos han og se hvordan utviklingen går!:)

Så for all del ikke tro at en psykolog/psykiater er noe for kun "crazy people" :)