Nå, kjenner jeg, at jeg er i en god nedover bakke i den vanlige bølgedalen jeg pleier å ha.. Veldig tungt er det disse dagene.
Jeg sitter og kjenner ekstra på følelsene jeg har, som gjør meg ennå mer nedtrykt.. Nå har jeg fått et angrep av panikkangst som det så fint heter.
Pulsen hamrer, hjertet hamrer.. Pusten blir annerledes, konsentrasjonen forsvinner og igjen befinner jeg meg i min egen lille boble.. Vil ikke snakke med noen, eller høre på noen. Enklest er det å være alene da. Og det er ganske trist, egentlig er jeg jo ett sosialt menneske og trives godt med andre, men ikke nå.. Vil heller ikke at folk skal se meg på mitt verste, og unngå at jeg må tvinge på meg en maske når jeg går ut.
Nå sitter jeg hjemme og tenker.. Tårene triller i ny og ne.. Men det er normalt når det blir sånn, alle følelsene tar litt overhånd.. Men jeg har jo faktisk grunner til å gråte, men vil allikevel ikke. Det er i disse stunder jeg blir ennå mer takknemlig for de jeg har nær meg som støtter meg og som holder hodet oppe mer enn jeg klarer selv..
Triste dager er det nå, men snart vil det gå oppover igjen.. Det vet jeg jo, men allikevel tunge tider mens det pågår..





