De tunge dagene..

Nå, kjenner jeg, at jeg er i en god nedover bakke i den vanlige bølgedalen jeg pleier å ha.. Veldig tungt er det disse dagene.

Jeg sitter og kjenner ekstra på følelsene jeg har, som gjør meg ennå mer nedtrykt.. Nå har jeg fått et angrep av panikkangst som det så fint heter. 

Pulsen hamrer, hjertet hamrer.. Pusten blir annerledes, konsentrasjonen forsvinner og igjen befinner jeg meg i min egen lille boble.. Vil ikke snakke med noen, eller høre på noen. Enklest er det å være alene da. Og det er ganske trist, egentlig er jeg jo ett sosialt menneske og trives godt med andre, men ikke nå.. Vil heller ikke at folk skal se meg på mitt verste, og unngå at jeg må tvinge på meg en maske når jeg går ut.

Nå sitter jeg hjemme og tenker.. Tårene triller i ny og ne.. Men det er normalt når det blir sånn, alle følelsene tar litt overhånd.. Men jeg har jo faktisk grunner til å gråte, men vil allikevel ikke. Det er i disse stunder jeg blir ennå mer takknemlig for de jeg har nær meg som støtter meg og som holder hodet oppe mer enn jeg klarer selv..

Triste dager er det nå, men snart vil det gå oppover igjen.. Det vet jeg jo, men allikevel tunge tider mens det pågår..

Ting som fører til diskusjoner..

Har dere noen gang lurt på hvorfor de minste ting kan ende opp i de største diskusjoner?? Det har nemlig jeg.. Jeg og min flotte samboer er fantastisk flinke til det!

Det begynner egentlig med en filleting, som igrunn er ganske morsomt som oftest, og som vi mobber litt frem og tilbake..

Men plutselig blir alt mer alvorlig og jo mer vi snakker jo nærmere en diskusjon blir det.. Og slik kan det fortsette.. Og engentlig ende opp i en krangel..?! For egentlig ingenting.. Merkelige er vi.. Men allikevel gjorde vi det..

Etterpå tenker jeg bare.. Guuuud så teit...

Men jeg er vel kanskje ikke den eneste som opplever slike ting??

Ennå en time unnagjort

Vel, nok en gang har jeg vært jeg vært hos min psykiater nylig. Selvfølgelig er det jo en nødvendighet, det vet jeg.. Men allikevel, hver gang jeg går inn døren tenker jeg alltid "hva skal jeg si?" " har jeg noe å si i det hele tatt?" "burde jeg egentlig vært her i det hele tatt??"
Det kan jeg ikke noe for, de tankene kommer alltid når jeg kommer og setter meg ned i den lille sofaen.. Og denne gang som alltid, var det også vanskelig å vita hva jeg skulle si, hva jeg skulle starte med.
Når jeg sitter hjemme har jeg alltid forferdelig mye på tankene og følelser som jeg vet jeg vil fordmidle videre til han, men av en eller annen grunn får jeg et slags hjerneteppe når jeg kommer inn der..
Så JA jeg burde nok blir flinkere å skrive ned hva som plager meg når det faktisk er fremme..
Heldigvis var jeg flink og gav han et informativt ark aller første gangen jeg kom der som han alltid har i "baklommen" hvis det skulle nå være at det var helt stopp i tankene.

Denne siste gangen startet vel samtalen med noe mer eller mindre hyggelig samtale, der vi egentlig snakket om min fremtid og hva jeg skal gjøre videre, utdanning og mål. Så foreløpig gjerne ikke er så mye å gå i dybden på ennå siden alt ennå er litt usikkert, men noe klokere ble jeg jo hvertfall:)

Etterhvert fikk vi også snakket om litt andre ting, der vi da fikk gått innpå min egen selvfølelse og selvtillit og hvordan jeg er og oppfører meg rundt andre folk. Selvfølgelig konkluderte vi, eller egentlig han, at det må være gruelig slitsomt for meg å tenke slik jeg gjør.. Egentlig vet jeg det, men jeg vil bare ikke innse det. Jeg har en trang for å vise meg frem, eller framstå som en slags "super" person som jeg vil alle skal like. Rart og vanskelig å forklare, men for meg selv, ved at jeg blir sett mer opp på av andre får jeg selv en bedre selvtillit og selvfølelse. Slik er det alltid.. Jeg vil at folk som ikkje kjenner meg skal like meg til og med.. Og det er vel igrunnen ganske rart, for de kjenner meg jo ikke!
Så ja jeg skjønner godt at dette virker slitsomt, for det er det jo! Selv om jeg ikkje vet det, så "vet" jeg det jo likevel.. Det er min måte å bli godtatt på..

Slik er det foreløpig, men forhåpentligvis får jeg skiftet om på det!

En rar følelse..

Helt plutselig nå... Sitter jeg igjen med en merkelig følelse i kroppen.. Jeg vet jo egentlig hva det kommer av, men det er likevel rart når det skjer.

Jeg føler meg igjen tom.. Fjern.. Klarer liksom ikke helt følge med på ting, og blir sliten av tanken på å gjøre ting. men allikvel har jeg "tvangstanke" om man kan kalle det det, at ting må være ryddig rundt meg, hjemme, må ha kontroll på ting.. Fikle på ting. Slik får jeg bekreftet hva som faktisk er iferd med å skje..

En ekstremt trøtthet er over meg, og jo jeg har sovet mye, har jo hatt ferie.. Men allikevel går jeg hele tiden rundt og er trøtt og sliten.. Gjesper hele tiden.. Hva kommer det av? Det er jo en trøtthet men allikevel en ganske ukjent og uvanlig tretthet som ikke stemmer overens med lite søvn..

Jo, det er jo min ikke fullt så gode venn "depresjon" som har komt inn i bildet.. Så nå må jeg begynne å konsentrere meg om å komme opp igjen.. Tenke positivt, vil jo alltid klare dette selv.. Uten medisiner..

Rart tenker jo noen.. Men det er jo vanskelig, og det vanskeligste er når folk ikke skjønner at det er vanskelig eller at det er noe problem å være "normal".. Men hva er vel normalt lurer jeg på??!

Dagens følelse

Egentlig lurer jeg litt på hvilket humør jeg egentlig er i for tiden.. Jeg er verken glad eller kjempelei, liksom et sted midt imellom, som føles allikevel litt dyster, for jeg blir fra tid til annen allikevel fort lei og i dårlig humør. Det har ikke komt seg helt siden jeg faktisk var syk, og ennå har jeg heller ikke blitt helt frisk fysisk og kjenner jeg brygger på noe nytt greier igjen..

Hva skal man gjøre når ting ikke føles helt bra? Har altfor mange tanker som ligger å surrer rundt i hodet mitt.. På ting som skjer nå, ting som skjer fremover, hva jeg skal gjøre.. Ja masse..

Og klarer liksom ikke konkludere med noe fornuftig.. Hva vil jeg egentlig? Jeg burde jo være glad nå, ting går jo rette veien, men allikvel er det alltid minst én ting som ikke er slik det burde være..

Og mer frustrerende er det når de tingene som ikke er bra, er ting man ikke kan gjøre noe med, når man ikke vet hvorfor det er der engang.. Så selv om ting er kjempebra, forsåvidt, vil alltid noen ting som ikke går bort ligge der og gnage.

Jeg føler meg egentligt ganske alene, for det er jo ingen andre enn meg selv som vet akkuratt hvordan jeg har det, eller akkuratt hva som plager meg, selv om jeg forteller det til andre.

Når jeg forteller det til andre blir det heller ikke lagt frem akkuratt slik jeg egentlig føler, for det klarer jeg ikke fortelle, da vil jeg bare bli lei og gråte..

Så i det hele er jeg ganske alene med tankene mine..

Men heldigvis en flink skuespiller.. Hvis jeg må...