Ennå en time unnagjort

Vel, nok en gang har jeg vært jeg vært hos min psykiater nylig. Selvfølgelig er det jo en nødvendighet, det vet jeg.. Men allikevel, hver gang jeg går inn døren tenker jeg alltid "hva skal jeg si?" " har jeg noe å si i det hele tatt?" "burde jeg egentlig vært her i det hele tatt??"
Det kan jeg ikke noe for, de tankene kommer alltid når jeg kommer og setter meg ned i den lille sofaen.. Og denne gang som alltid, var det også vanskelig å vita hva jeg skulle si, hva jeg skulle starte med.
Når jeg sitter hjemme har jeg alltid forferdelig mye på tankene og følelser som jeg vet jeg vil fordmidle videre til han, men av en eller annen grunn får jeg et slags hjerneteppe når jeg kommer inn der..
Så JA jeg burde nok blir flinkere å skrive ned hva som plager meg når det faktisk er fremme..
Heldigvis var jeg flink og gav han et informativt ark aller første gangen jeg kom der som han alltid har i "baklommen" hvis det skulle nå være at det var helt stopp i tankene.

Denne siste gangen startet vel samtalen med noe mer eller mindre hyggelig samtale, der vi egentlig snakket om min fremtid og hva jeg skal gjøre videre, utdanning og mål. Så foreløpig gjerne ikke er så mye å gå i dybden på ennå siden alt ennå er litt usikkert, men noe klokere ble jeg jo hvertfall:)

Etterhvert fikk vi også snakket om litt andre ting, der vi da fikk gått innpå min egen selvfølelse og selvtillit og hvordan jeg er og oppfører meg rundt andre folk. Selvfølgelig konkluderte vi, eller egentlig han, at det må være gruelig slitsomt for meg å tenke slik jeg gjør.. Egentlig vet jeg det, men jeg vil bare ikke innse det. Jeg har en trang for å vise meg frem, eller framstå som en slags "super" person som jeg vil alle skal like. Rart og vanskelig å forklare, men for meg selv, ved at jeg blir sett mer opp på av andre får jeg selv en bedre selvtillit og selvfølelse. Slik er det alltid.. Jeg vil at folk som ikkje kjenner meg skal like meg til og med.. Og det er vel igrunnen ganske rart, for de kjenner meg jo ikke!
Så ja jeg skjønner godt at dette virker slitsomt, for det er det jo! Selv om jeg ikkje vet det, så "vet" jeg det jo likevel.. Det er min måte å bli godtatt på..

Slik er det foreløpig, men forhåpentligvis får jeg skiftet om på det!