De tunge dagene..

Nå, kjenner jeg, at jeg er i en god nedover bakke i den vanlige bølgedalen jeg pleier å ha.. Veldig tungt er det disse dagene.

Jeg sitter og kjenner ekstra på følelsene jeg har, som gjør meg ennå mer nedtrykt.. Nå har jeg fått et angrep av panikkangst som det så fint heter. 

Pulsen hamrer, hjertet hamrer.. Pusten blir annerledes, konsentrasjonen forsvinner og igjen befinner jeg meg i min egen lille boble.. Vil ikke snakke med noen, eller høre på noen. Enklest er det å være alene da. Og det er ganske trist, egentlig er jeg jo ett sosialt menneske og trives godt med andre, men ikke nå.. Vil heller ikke at folk skal se meg på mitt verste, og unngå at jeg må tvinge på meg en maske når jeg går ut.

Nå sitter jeg hjemme og tenker.. Tårene triller i ny og ne.. Men det er normalt når det blir sånn, alle følelsene tar litt overhånd.. Men jeg har jo faktisk grunner til å gråte, men vil allikevel ikke. Det er i disse stunder jeg blir ennå mer takknemlig for de jeg har nær meg som støtter meg og som holder hodet oppe mer enn jeg klarer selv..

Triste dager er det nå, men snart vil det gå oppover igjen.. Det vet jeg jo, men allikevel tunge tider mens det pågår..

Ting som fører til diskusjoner..

Har dere noen gang lurt på hvorfor de minste ting kan ende opp i de største diskusjoner?? Det har nemlig jeg.. Jeg og min flotte samboer er fantastisk flinke til det!

Det begynner egentlig med en filleting, som igrunn er ganske morsomt som oftest, og som vi mobber litt frem og tilbake..

Men plutselig blir alt mer alvorlig og jo mer vi snakker jo nærmere en diskusjon blir det.. Og slik kan det fortsette.. Og engentlig ende opp i en krangel..?! For egentlig ingenting.. Merkelige er vi.. Men allikevel gjorde vi det..

Etterpå tenker jeg bare.. Guuuud så teit...

Men jeg er vel kanskje ikke den eneste som opplever slike ting??

Min angst..

Jeg opplever, i mine verste angstperioder en stor følelse av kortpusthet, press i brystet og tungpusthet..

Dette kommer også i sammen med hjertebank og høy puls..

Dette er skikkelig ubehagelig, jeg føler at hele kroppen dundrer, at kroppen stresser, pulsen bare går fortere og fortere, og jeg kan høre godt hvert dunk, hvert hjerteslag.. Jeg kjenner at pusten ikke vil skikkelig ut.. Jeg må ta tunge og lange åndedrag for å føle at jeg ikke kveles..

Kroppen føles tung og klarer ikke slappe av..

Her om dagen, hold jeg på å henge opp klær til tørk, og mens jeg holdt på med det følte jeg at alt luften ble så klam, skikkelig klamt og ubehagelig. Jeg kjente jeg fikk pustevansker, og pulsen ble høy pga nervøsitet, jeg klarte nesten ikke være i stuen som klærne mine henger for å tørke fort.. Jeg gikk ut i gangen for å få "frisk luft" men til liten nytte.. Jeg måtte stille meg utforbi i minusgrader for å føle at det hjalp noe, og jeg frøs ikke engang (veldig uvant til å være meg!).. Men slik er det.. Slike ting hender innimellom..

Jeg ender opp med å ikke få sove, og jeg får ALLTID sove, så når dette skjer nytter det ikke prøve.. Vil helst gråte.. Og i en slik situasjon må jeg også kanskje ta beroligende, det hjelper ganske greit, selv om jeg ikke liker det..

Angst.. Slik jeg opplever det.. Del 3

Angst er en rar ting egentlig.. Det fører med seg så mye rart av diverse symptomer eller bivirkninger. Jeg må si, som nå har en dårlig periode selv, at noen av disse såkalt symptomene for min del er nokså irriterende! Skal ikke påstå at noe er bedre eller verre på noe vis, alle er fæle på hver sin måte..!

MEN det som da er det mest irriterende av disse og som fysisk plager meg mest er faktisk rykninger, JA rykninger! Gud forby disse rykningene. De kommer alltid når jeg er i en stresset periode og angsten kommer smygende! Det høres vel kanskje merkelig ut, men andre har vel også gjerne opplevd slike muskelrykninger en plass på kroppen, øyet o.l.

Hos meg er det som oftest øyet, det høyre øyet.. Det rykker og napper i ett av og til, så jeg har lyst å klype meg i øyelokket! Man har jo absolutt ingen kontroll..!

Og slik som nå rykker det litt om en annen mest i høyre øyet, men også gjerne i beina og i brystet også.. Det er vel de mest normale for min del hvertfall.. Og når dette skjer prøver jeg jo helst å klype meg selv, bevege på meg, forandre sittestilling, ja hva som helst.. 

Men jeg må bite i det sure eple å innse at det må også forsvinne av seg selv, jo mer jeg blir stresset opp av det, jo mer rykker det... Plagsomt?? JA! Dette fenomenet kalles da "leamus"

Litt info om det

(fra NRK puls)

 Leamus er en ufrivillig sammentrekking i det vi kaller tverrstripet muskulatur som vi normalt har kontroll på.

Det er meget vanlig å ha leamus rundt øyet, og da særlig på øvre øyelokk. Vi kaller dette fasiculasjoner, og det kan sees mange andre steder på kroppen som på munnen, lårmuskulatur, legger, eller fingre, uten at det er farlig eller er et tegn på sykdom.

Og fra lommelegen

Disse rykkningene kommer som et resultat av irritasjon av nervene som styrer musklene. De kommer gjerne spesielt etter hard trening eller andre aktiviteter som krever mer muskelbruk en det som er vanlig for den personen det gjelder. 

Angst.. Slik jeg opplever det.. Del 2

Har du noen gang hatt følelsen av å være tom.. Fjern..? Ikke helt tilstede egentlig?

Har du det, er dette, som mye annet, et symptom på angst..

Selv har jeg hatt denne følelsen mange ganger, alt for mange egentlig. Dette var også noe som var veldig skummelt når det begynte å skje de første gangene. Ikke visste jeg hva eller hvorfor dette skjedde? En helt ubeskrivelig følelse!

Det er en følelse av at jeg, som person, står utenfor kroppen min og ser hverdagen og livet gå forbi.. Se det på avstand.. Uten å kunne gjøre noe med det. Det er nesten en "ut av kroppen" opplevelse. Du blir fjern..

Første gangen dette skjedde skikkelig, var faktisk på skolen, på videregående når jeg gikk på frisørlinjen.. Jeg gikk rundt den dagen, og bare var fjern, og nervøs fordi jeg var fjern, nærmere "lost".

Hadde skikkelige problemer med å konsentrere meg, følte jo ikke det var jeg som satt der på stolen og skulle følge med på hva som skjedde, følte bare jeg så på den personen som faktisk var meningen skulle følge med..

Jeg følte meg isolert i en boble, bokstavelig talt.. Synet virket nærmest tåkete, reaksjonsevnen min var treg.. Lyder og inntrykk virket annerledes enn tidligere.. HVA skulle jeg egentlig gjøre? Jeg visste ikke hva dette var, og det var skummelt.. Etter en god del timer på skolen den dagen, måtte jeg bare gå hjem.. Jeg klarte ikke mer, følte jeg skulle smelte sammen i en liten klump.. Og det varte en stund, men som alt annet gikk det over. Men uten at jeg da visste hva som egentlig hadde skjedd...

I senere tid har jeg selvfølgelig også fått det, men etterhvert, når jeg fikk snakket med folk fant jeg ut hva årsaken var.. Og ikke så rart egentlig hadde noen vært i mitt hode, sett hva jeg tenker, hva jeg føler, de fleste hadde nok da hatt en slik reaksjon vil jeg tro..

De fleste vet ikke når jeg har det slik, jeg må jo prøve å oppføre meg normalt, smile, le og ha det gøy.. Være på jobb er en utfordring, men folk merker det heller ikke der.. Jeg er flink til å late som ting er fint, hvis jeg absolutt må, men foran visse folk orker jeg ikke, gidder jeg ikke... Jeg er jo bare et menneske jeg også, og jeg, som mange andre har mine problemer jeg sliter med, som gnager ekstra mye fra tid til annen.. Men de er jo en del av meg.. Og det vil de alltid være, kan ikke forandre personlighet..

Det som hjelper meg mest når jeg har en slik periode, er jo klart å tenke positivt, alltid.. Få være i fred og ro når jeg krever det, men allikvel å komme meg ut, med venner, familie.. Ingenting er verre en å sitte helt alene dag inn og dag ut, kun deg, med tankene dine..

Jeg er, nå til dags litt stolt av meg selv, jeg takler dette bedre, og opplever det ikke like sterkt nå som tidligere ganger, så jeg gir meg selv en klapp på hodet for det:) man må jo tenke positivt også av og til.

Angst.. Slik jeg opplever det.. Del 1

Alle mennesker har varierende symptomer når det kommer til angst, men jeg vil nå dele mine symptomer på angst.. Litt og litt.. 

Et av symptomene jeg har når det komme til angst, som jeg selv finner som en av de ekleste og verste av dem kanskje, er faktisk noe så rart som nummenhet.

Når jeg får det, vet jeg hva som er på ferde, ubehagelig, veldig ubehagelig.. Og ingenting man kan gjøre med det.. Første gangene dette skjedde med meg ble jeg kjempenervøs og redd! Da trodde jeg jo selvfølgelig at det var noe gale med en gang! 

Nå vet jeg jo hva det kommer av, men gjør det allikevel ikke mindre ekkelt.

Selv så får jeg dette spesifikke områder, da i ansiktet på hele høyre side, så jeg føler meg lam faktisk eller veldig "sigen" i ansiktet, og nedover langs fingrene på venstre arm, der det jobber seg fra lillefingeren og innover... Det er slik det oftest pleier å være..

MEN for en liten(!) stund tilbake fikk jeg et utbrudd som var ekstremt.. Det verste av dem.. Hele kroppen min var helt nummen, ifra ansiktet og ned til tærne. Det var noe av det verste..! Ikke klarte jeg konsentrere meg om noe annet heller, verken venner, familie, jobb, rydding eller hva som helst!

Jeg følte kroppen min bare dovnet vekk, og fikk masse prikninger under huden fra tid til annen, DA ble jeg faktisk så redd at jeg nesten vurderte å gå til sykehuset.. Hadde jo vært hos legen.. 

Men til sykehuset gikk jeg jo da ikke..

Jeg bet tennene isammen, slik man burde gjør, slik man må gjør.. Det er noe man må klare selv, alene, det er kun deg selv som kan få det bort.. Personer, medisiner, kan hjelpe, men til syvende og sist er det DIN oppgave å komme igjennom det.. Slik er det, og slik vil det være..

Ennå en time unnagjort

Vel, nok en gang har jeg vært jeg vært hos min psykiater nylig. Selvfølgelig er det jo en nødvendighet, det vet jeg.. Men allikevel, hver gang jeg går inn døren tenker jeg alltid "hva skal jeg si?" " har jeg noe å si i det hele tatt?" "burde jeg egentlig vært her i det hele tatt??"
Det kan jeg ikke noe for, de tankene kommer alltid når jeg kommer og setter meg ned i den lille sofaen.. Og denne gang som alltid, var det også vanskelig å vita hva jeg skulle si, hva jeg skulle starte med.
Når jeg sitter hjemme har jeg alltid forferdelig mye på tankene og følelser som jeg vet jeg vil fordmidle videre til han, men av en eller annen grunn får jeg et slags hjerneteppe når jeg kommer inn der..
Så JA jeg burde nok blir flinkere å skrive ned hva som plager meg når det faktisk er fremme..
Heldigvis var jeg flink og gav han et informativt ark aller første gangen jeg kom der som han alltid har i "baklommen" hvis det skulle nå være at det var helt stopp i tankene.

Denne siste gangen startet vel samtalen med noe mer eller mindre hyggelig samtale, der vi egentlig snakket om min fremtid og hva jeg skal gjøre videre, utdanning og mål. Så foreløpig gjerne ikke er så mye å gå i dybden på ennå siden alt ennå er litt usikkert, men noe klokere ble jeg jo hvertfall:)

Etterhvert fikk vi også snakket om litt andre ting, der vi da fikk gått innpå min egen selvfølelse og selvtillit og hvordan jeg er og oppfører meg rundt andre folk. Selvfølgelig konkluderte vi, eller egentlig han, at det må være gruelig slitsomt for meg å tenke slik jeg gjør.. Egentlig vet jeg det, men jeg vil bare ikke innse det. Jeg har en trang for å vise meg frem, eller framstå som en slags "super" person som jeg vil alle skal like. Rart og vanskelig å forklare, men for meg selv, ved at jeg blir sett mer opp på av andre får jeg selv en bedre selvtillit og selvfølelse. Slik er det alltid.. Jeg vil at folk som ikkje kjenner meg skal like meg til og med.. Og det er vel igrunnen ganske rart, for de kjenner meg jo ikke!
Så ja jeg skjønner godt at dette virker slitsomt, for det er det jo! Selv om jeg ikkje vet det, så "vet" jeg det jo likevel.. Det er min måte å bli godtatt på..

Slik er det foreløpig, men forhåpentligvis får jeg skiftet om på det!

Drømming

For litt siden fant jeg ut at jeg ville finne ut hva en drøm jeg hadde betydde. Det er ikke en drøm som er drømt kjempemange ganger, men et par ganger ja og nå i nærmeste tid også. Drømmen(e) omhandler tenner.. Det er ikke at jeg mister tenner, men tenner blir veldig vonde, hovne på en måte og virker som de løsner. Må liksom gå med munnen åpen for det føles ut som det er rett FØR de skal dette ut mens de er hovne og vonde..

Det er en veldig ekkel drøm og ha for den føles så virkelig! Når jeg våkner får jeg en plutselig panikk angst for at tennene mine er løse osv.. Ikke noe gøy.. Så jeg har letet litt rundt etter svar på hva dette kan bety..

Tenner er hovedsaklig forbundet med mental helse og indre styrke! Og når tenner er i en drøm er den ofte forbundet med stress..

Det jeg kom frem til var (som klart har mest sammenheng med meg)

• en følelse av forlengenhet og svakhet
• en bekymring for helsen og at den svekkes
• drømmer om tenner kan avspeile usikkerthet på flere måter både når det gjelder privatlivet og yrkeslivet.
• det betyr liten selvrespekt
• vonde tenner betyr familiekrangel eller trøbbel på noe vis.
• løse tenner betyr at jeg, tydeligvis, har venner jeg ikke kan stole på.

Så konklusjonen min etter litt drømmetydning er jo at det å drømme om tenner stort sett ikke er en bra ting, med mindre det handler om pussing av tenner, reparerte tenner og ting som det.. Interessant.. Men det stemmer jo en del av det, så det ligger nok noe bak vil jeg tro, selv om det ikke var det mest positive denne gang..

Har noen andre hatt noen rare drømmer?

En rar følelse..

Helt plutselig nå... Sitter jeg igjen med en merkelig følelse i kroppen.. Jeg vet jo egentlig hva det kommer av, men det er likevel rart når det skjer.

Jeg føler meg igjen tom.. Fjern.. Klarer liksom ikke helt følge med på ting, og blir sliten av tanken på å gjøre ting. men allikvel har jeg "tvangstanke" om man kan kalle det det, at ting må være ryddig rundt meg, hjemme, må ha kontroll på ting.. Fikle på ting. Slik får jeg bekreftet hva som faktisk er iferd med å skje..

En ekstremt trøtthet er over meg, og jo jeg har sovet mye, har jo hatt ferie.. Men allikevel går jeg hele tiden rundt og er trøtt og sliten.. Gjesper hele tiden.. Hva kommer det av? Det er jo en trøtthet men allikevel en ganske ukjent og uvanlig tretthet som ikke stemmer overens med lite søvn..

Jo, det er jo min ikke fullt så gode venn "depresjon" som har komt inn i bildet.. Så nå må jeg begynne å konsentrere meg om å komme opp igjen.. Tenke positivt, vil jo alltid klare dette selv.. Uten medisiner..

Rart tenker jo noen.. Men det er jo vanskelig, og det vanskeligste er når folk ikke skjønner at det er vanskelig eller at det er noe problem å være "normal".. Men hva er vel normalt lurer jeg på??!

Dagens følelse

Egentlig lurer jeg litt på hvilket humør jeg egentlig er i for tiden.. Jeg er verken glad eller kjempelei, liksom et sted midt imellom, som føles allikevel litt dyster, for jeg blir fra tid til annen allikevel fort lei og i dårlig humør. Det har ikke komt seg helt siden jeg faktisk var syk, og ennå har jeg heller ikke blitt helt frisk fysisk og kjenner jeg brygger på noe nytt greier igjen..

Hva skal man gjøre når ting ikke føles helt bra? Har altfor mange tanker som ligger å surrer rundt i hodet mitt.. På ting som skjer nå, ting som skjer fremover, hva jeg skal gjøre.. Ja masse..

Og klarer liksom ikke konkludere med noe fornuftig.. Hva vil jeg egentlig? Jeg burde jo være glad nå, ting går jo rette veien, men allikvel er det alltid minst én ting som ikke er slik det burde være..

Og mer frustrerende er det når de tingene som ikke er bra, er ting man ikke kan gjøre noe med, når man ikke vet hvorfor det er der engang.. Så selv om ting er kjempebra, forsåvidt, vil alltid noen ting som ikke går bort ligge der og gnage.

Jeg føler meg egentligt ganske alene, for det er jo ingen andre enn meg selv som vet akkuratt hvordan jeg har det, eller akkuratt hva som plager meg, selv om jeg forteller det til andre.

Når jeg forteller det til andre blir det heller ikke lagt frem akkuratt slik jeg egentlig føler, for det klarer jeg ikke fortelle, da vil jeg bare bli lei og gråte..

Så i det hele er jeg ganske alene med tankene mine..

Men heldigvis en flink skuespiller.. Hvis jeg må...

Hva skjer??!

Idag har det vært en travel dag for min del. Er ingen hemmelighet at meg og Endre hadde en liten fest igår, så det var litt ekstra tungt å stå opp idag.

Men jeg måtte jo tidlig opp, måtte rydde vekk flasker, rot å finne meg i ekle alkoholukter som svevde rundt i stuen. Ble jo mer dårlig av dette, men jeg sto jo på, og ting begynte å komme seg og jeg ble bedre i kropp og til sinns etterhvert.

Men selv om jeg ryddet, var jeg jo ikke ferdig, langt ifra! Vi hadde jo familieselskap idag, så jeg måtte lage kaker og styre på, så det ble baking og rydding om en annen, så ingen tid å slappe av.

Etterhvert dukket jo opp den ene etter den andre, og vi spiste kaker og egentlig hadde det ganske koselig. Mye prat og sjau gikk unna, og tiden gikk.

Plutselig gikk den ene etter den andre, de siste som forlot stedet var mine foreldre og lillebroren min.

Endre havnet på kino etterhvert med noen kompiser, så jeg ble sittende alene hjemme og kokkolure.

Av en eller annen grunn klarte jeg å få meg et lite deprimert anfall hjemme alene, vet ikke hvordan eller hvorfor, men det bare skjedde.

Plutselig fikk jeg bare lyst å gråte, og det kom noen tårer også, mens jeg satt og ennå sitter her helt alene. Det var ikke noe herlig følelse, jeg kjente meg fjern og lei og ble tungpusten.

Med en gang dette skjedde, tenkte jeg "Ånei, ikke nå igjen! Nå starter det sikkert på nytt. En ny deprimerende periode!"

Men det rare er at jeg ikke vet hvorfor, men skjer så mye ting rundt meg, som både er positive og negative, og jeg henger meg alltid opp i de feil tingene. Jeg oppfatter ting som folk gjerne ikke tror jeg oppfatter, og jeg tenker mye på de tingene folk gjerne sier, men ikke mener noe vondt med.

Tror kanskje det ble litt mye idag, rett og slett, at når jeg fikk være alene, kom det plutselig gjennom....

Ikke vet jeg, men noe er det, og var det!

Min første Fysio time

Igår hadde jeg min aller første fysioterapeut time, etter anbefaling fra legen. Har slitt en liten stund med nummenhet i armene og litt i bena osv, så han mente jeg skulle der og få ordnet opp. Godt var det vel at jeg var der også, sant å si så er ikke skuldrene å nakken min av det beste slaget, hvertfall ikke når man jobber som frisør:)

Med en gang jeg kom inn til timen min ble jeg tatt imot av en hyggelig litt eldre mann, selvfølgelig alltid litt skeptisk første gangen jeg kommer en ny plass..

Tror jeg er litt redd for at ting skal skje som da ikke skal skje.. Også var det jo kveld..

Men uansett gikk jeg jo inn selvfølgelig.

Når jeg kom inn var det jo egentlig bare å ta av sko og jakke og legge seg rett ned på benken med ansiktet oppi de lekre uthula ansiktsputene eller hva disse kalles.

Så fikk jeg klistret på seg slike vakum sugekopper med strøm i seg og ett slags varmeapparat stående over meg.. 

Så der lå jeg.. I et kvarter. Det var jo litt vondt med disse vakum greiene, men det var litt herlig og, kjente jo at det hjalp litt på.

Men gud, tiden gikk sent når jeg lå der på benken.

Og det verste var jo mens jeg lå der kom han inn igjen, og da skulle liksom jeg gi han alle personopplysninger osv MENS jeg lå og skulle slappe av i alle musklene, og i tillegg hadde ansiktet, bokstavelig talt trykt nedi dette hullet! Ikke særlig herlig..

Og etter denne behandlingen satt jeg igjen med bl.a dette 

Haha, ser ut som jeg har blitt angrepet av et rart dyr med stor rund munn!:p

Men etter denne flotte behandlingen, testet vi både reflekser å bevegelighet i alle leddene mine, som egentlig var litt morsomt. Etter litt bøy og tøy skulle han plutselig knekke opp litt av hvert, og det var jeg jo ikke helt forberedt på.

Det synes jeg nesten var litt skummelt, men det måtte jo gjørs, så ryggen og nakken fikk seg en god knekk:P men etter mye knekking, bøy &tøy og litt samtaler konkluderte vi med at jeg hadde en stiv nakke/skuldre men ellers ingenting gale.

Men skal jo fortsette å gå der en gang iblant, for det hadde jeg visst godt av ;)

Noen andre som går fast til fysioterapeut? Merker dere noe forbedring?

AnGsT

Å leve med angst er noe jeg godt kunne levd uten, men til nå dags dato er jeg ikke så heldig. Det er mye verre enn folk tror og innbiller seg med mindre man har vært borti det selv!

Nå har det seg slik at den siste uken pluss litt til har gjort det dårlig for seg! Å først være syk, til å utvikle seg til å bli angst og nervøsitet! Jeg har bare blitt verre og verre, og tankene sviver i hodet mitt. Et gjentatt spørsmål er "hvorfor meg?" 

Folk flest spør seg vel om dette..

Svaret vil vi nok aldri få.. Ting er bare slik de er.. Jeg har på en måte lært meg å leve med det, men er godt å ha noen som klarer å dra deg opp til virkeligheten igjen!

Med en søvnløs natt som jeg hadde inatt, trodde jeg seriøst jeg skulle krepere! Har jo aldri problemer med å sove jeg, så når det først skjer er det jo noe som ikke stemmer.

Hver dag den siste tiden har jeg vært hjemme, vært lei meg og stresset. Og en god kombinasjon av dette fører til at jeg havner i min egen lille boble tilslutt der alt blir fjernt.. Prøver å smile og le, men den gode minen faller etter en stund.

Hvorfor jeg har blitt slik? Det skyldes nok en god del av oppveksten min jeg har hatt, og gjentatte legebesøk av alle ting. Hvorfor finner de ikke ut noe? Går det ann å ha en sykdom som ikke har NOEN som helst bevis på eksisterer? Veldig rart..!

Og klart det gjør aldri saken bedre når jeg gjentatte ganger får samme svar av alle jeg er hos, uansett hva det gjelder! "Ingenting gale med deg" eller mitt yndlingssitat til nå "Nå er det jo slik at vi desverre ikke alltid finner ut hva som er problemet, og det må vi bare leve med!"

Hvem vil vel ha slike svar hver gang man skal undersøke noe, og greit med litt svekket psyke, men såå mye går det ikke ann å innbille seg.

Dette har igjen ført til en viss redsel for å dø. At noe skal være gale. Så når jeg blir syk (slik som nå) og har vært hos legen med ennå ett "du blir nok bra, vi finner ingenting gale"- svar begynner jo tankene å hope seg opp og jeg selvfølgelig begynner å jeg å tenke det verste.

Rart.. JA... Men slik er jeg bare:(

Men ufattelig nok, etter min time hos psykiateren min, der han snakket med meg, roet meg ned, begynte jeg å slappe litt mer av heldigvis. Uten søvn og i min egen lille boble svimlet jeg jo nesten der jeg satt og visste verken fram eller tilbake. Og der knakk jeg jo sammen litt, tårene rant og jeg hulket. Dette er jo veldig ulikt meg å gjøre foran folk, men det gjorde godt, og han skjønner det. Det er lov å gråte.

Det er lov å la tårene falle av og til.

Når jeg gikk følte jeg meg en smule bedre, men alikevel svimmel og trett.. Så må jo prøve å få litt mer nattesøvn nå. 

Vi konkluderte timen med, at kanskje jeg, selvom jeg er skeptisk til alt av medisiner, burde begynne på beroligende og angstdempende tabletter. Ikke som jeg trenger å bruke hver dag, men som er godt å ha de dagene det står på sitt verste.

Så, hvorfor ikke? Hvis det faktisk letter humøret en ekstra tung dag?

Er nå veldig glad for de rundt meg som hjelper meg å støtter meg, og igjen må jeg takke Lenemor som er en fantastisk støtte og psykiateren min som faktisk skjønner hva som skjer, men igjen er en utenforstående.

Ååååh! Noen ting gjør meg såå sint!

Jeg kan ikke la være å tenke mange ganger, hva i huleste går det av folk? Jeg blir så frustrert og rett og slett satt ut til tider!

Jeg sitter da hjemme og ser på tv som jeg pleier på kveldene, og sitter og ser på animal planet (av alle kanaler ja jeg vet, men synes det er ufattelig interessant ofte!).

Jeg følger jo med da på dyrepolitiet rett og slett, og klarer ikke la være å bli verken sint eller lei hver gang jeg ser dette! DYREPLAGERI er ordet! 

Hvorfor kan ikke folk tenke lengre enn lilletåa si av og til? Skjønner ikke hvordan folk kan være så grusomme og onde med alle disse stakkars dyrene,  som for meg er hjerteskjærende!

Disse dyrene er jo faktisk kjæledyrene til folk, og folk bryr seg ikke om dem, mishandler dem, sulter dem, ja.. You name it!

Kan altså ikke la være å la en tåre falle når jeg ser og hører slikt! Dette er noe av det absolutt verste jeg vet, og faktisk nesten brenner for! Klarer ikke en gang å ta insekter jeg så!

Dette får meg til å klemme godt på lille kattepusen hjemme ekstra godt, og tenke hvor bra mini har det som har kommet til noen snille folk!

Hadde nå jeg vært i dyrebeskyttelsen hadde ikke disse folkene kommet godt ut av det hele vil jeg tro!! 

Og jeg kjente nå det var godt å få ut litt aggresjon her på tastaturet!

Det er gjerne ikke alle som synes dette er like viktig og interessant som jeg gjør, det har jeg ofte skjønt, men dette er jo noe som opptar meg veldig mye, og jeg har vokst opp som dyre elsker, så følte det var det rette å dele med folk ifra mitt synspunkt også!

Å hjelpe andre

Noen ting får meg alltid til å tenke, og jeg har selv funnet frem til at jeg vil hjelpe andre og samfunnet slik jeg kan! Det hadde seg sånn at en stund tilbake var jeg hos legen, og etter mitt legebesøk da jeg skulle betale lå det framme en del brosjyrer med resepsjonen som jeg måtte lese litt i mens jeg ventet.
Og der sto det "bli organdonor". Og det datt inn i hodet mitt, hvorfor i all verden skulle jeg ikke kunne gjøre det når jeg er frisk og har muligheten til dette? Tenk hvor mange som trenger organer og står i kø for slike ting?
Det har seg jo også slik at mine organger vil ikke blir donert bort før jeg selv da er dø. Og det er jo ganske logisk at man ikke har bruk for dem når man allikvel er gått bort, tenk hvor mange liv du kan redde?

Og vi har jo sant å si syv organer å gi bort.. 7 liv å redde?  Hjerte, lunger, nyrer, lever og bukspyttkjertelen!:) og jeg føler virkelig jeg gir noe igjen ved å gjøre dette! Så jeg skrev mitt eget donorkort som jeg går med i lommeboken!:)

Ta steget du også?:) http://www.organdonasjon.no/

Og nå har det seg jo slik at jeg idag tok motet til meg og tok steget videre! Det jeg ikke har tenkt på som går ann er jo faktisk å være blodgiver! Det var jo lurt! Det er jo mangel på de også, og da igjen spør jeg, hvorfor ikke hjelpe til hvis man kan?

Så nå har jeg levert inn søknad og håper på å bli kontaktet snart, og håper jeg er en god nok kandidat til dette, siden de har ganske strenge krav. Vi må jo klart først inn på ett slags møte der vi går igjennom ting og der blodet blir testet og slike ting, og det er jo litt ekstra spennende å faktisk få vite hvilken blodtype man har selv!:)

Det er jo ikke all verdens som skal til, og du er inne og tapper blod ca to ganger i året!:) og ikke oftere enn hver 3 måned!

Har du lyst å stille opp?:) https://www.giblod.no/

Å ha noen å snakke med...

 

 Nå har det seg slik at opp gjennom tidene, eller oppveksten kan man vel helst kalle det, har det skjedd diverse ting som har påvirket meg sterkt og gjort meg til den personen jeg er idag. Men noe videre innpå det trengs det jo ikke å gå.

Men klart å holde mye inni seg over flere år uten å nevne slikt til noen tar jo ofte litt på. Grunnet disse tingene, har jeg i senere tid utviklet mye depresjoner, angst og hatt en psykisk knekk bl.a

Og dette kan jo virke rart for de som ikke har på noen måte vært borti slike ting og kan gjerne se på dette som tull, men det er på ingen måte noe å tulle med!

Å få en psykisk knekk hadde en innvirkning på meg som gjorde meg først ekstremt fjern, klarte liksom ikke forholde meg til noe... Utviklet seg og gjorde at jeg fikk prikkinger og skjelvinger i hele kroppen, hyperventilerte fikk hjertebank og slike ting. Absolutt ikke en hyggelig opplevelse, distansterte meg fra både jobb og venner en periode da dette ble for mye (trodde aldri det skulle gå over heller)

Og når jeg da har problemer med å åpne meg for folk og i tillegg setter på en "jeg har det suuupert!!" maske rundt folk, gjorde det jo heller ikke saken bedre. Visste ikke hvordan jeg skulle klare å åpne meg for noen selv om jeg hadde så innmari lyst, men det nyttet jo ikke da jeg visste at alt bare kom til å bli leit og sikkert ikke klare få frem ord! Og slik fortsatte det hele tiden....

MEN heldigvis etter en stund i sammenheng med min svigermors bryllup, begynte jeg å få en nokså god kontakt med min ene svigersøster, og kontakten utviklet seg til ett sterkt forhold til henne. Endelig en person jeg kunne snakke med, som visste hvordan det var når ting ikke går din retning! Hadde det ikke vært for henne nå vet jeg faktisk ikke hva jeg hadde gjort! Og for det evig takknemlig, og har seg da slik at jeg har bedre kontakt med henne, en noen andre familiemedlem!

Etter lange samtaler sammen om kveldene, anbefalte hun meg og faktisk oppsøke psykolog, jeg hadde jo tenkt på det men alltid hatt en "kun gale folk går der.." tidligere.

Men jeg tok faktisk motet til meg og skrev meg opp på venteliste, og det var bra! Å ha noen som kjenner menneskets hjerne på en helt annen måte og kan hjelpe deg tolke ting du kanskje ikke ser selv. Så idag hadde jeg min aller første time med en psykiater (og nei har ikke noen selvmordstanker eller noooe i den duren som folk kanskje tror), men å ha en utenforstående som kan høre på deg og se ting fra andre sider, og hjelpe deg på en helt annen måte er jo supert.

Det var en ganske gøy time å være på idag, trodde det skulle være vanskeligere å snakke enn det det var, og han hjalp meg med å finne nøkkelord i de tingene jeg fortalte han, som er herlig!

Så nå ser jeg stort frem til neste time hos han og se hvordan utviklingen går!:)

Så for all del ikke tro at en psykolog/psykiater er noe for kun "crazy people" :)