AnGsT

Å leve med angst er noe jeg godt kunne levd uten, men til nå dags dato er jeg ikke så heldig. Det er mye verre enn folk tror og innbiller seg med mindre man har vært borti det selv!

Nå har det seg slik at den siste uken pluss litt til har gjort det dårlig for seg! Å først være syk, til å utvikle seg til å bli angst og nervøsitet! Jeg har bare blitt verre og verre, og tankene sviver i hodet mitt. Et gjentatt spørsmål er "hvorfor meg?" 

Folk flest spør seg vel om dette..

Svaret vil vi nok aldri få.. Ting er bare slik de er.. Jeg har på en måte lært meg å leve med det, men er godt å ha noen som klarer å dra deg opp til virkeligheten igjen!

Med en søvnløs natt som jeg hadde inatt, trodde jeg seriøst jeg skulle krepere! Har jo aldri problemer med å sove jeg, så når det først skjer er det jo noe som ikke stemmer.

Hver dag den siste tiden har jeg vært hjemme, vært lei meg og stresset. Og en god kombinasjon av dette fører til at jeg havner i min egen lille boble tilslutt der alt blir fjernt.. Prøver å smile og le, men den gode minen faller etter en stund.

Hvorfor jeg har blitt slik? Det skyldes nok en god del av oppveksten min jeg har hatt, og gjentatte legebesøk av alle ting. Hvorfor finner de ikke ut noe? Går det ann å ha en sykdom som ikke har NOEN som helst bevis på eksisterer? Veldig rart..!

Og klart det gjør aldri saken bedre når jeg gjentatte ganger får samme svar av alle jeg er hos, uansett hva det gjelder! "Ingenting gale med deg" eller mitt yndlingssitat til nå "Nå er det jo slik at vi desverre ikke alltid finner ut hva som er problemet, og det må vi bare leve med!"

Hvem vil vel ha slike svar hver gang man skal undersøke noe, og greit med litt svekket psyke, men såå mye går det ikke ann å innbille seg.

Dette har igjen ført til en viss redsel for å dø. At noe skal være gale. Så når jeg blir syk (slik som nå) og har vært hos legen med ennå ett "du blir nok bra, vi finner ingenting gale"- svar begynner jo tankene å hope seg opp og jeg selvfølgelig begynner å jeg å tenke det verste.

Rart.. JA... Men slik er jeg bare:(

Men ufattelig nok, etter min time hos psykiateren min, der han snakket med meg, roet meg ned, begynte jeg å slappe litt mer av heldigvis. Uten søvn og i min egen lille boble svimlet jeg jo nesten der jeg satt og visste verken fram eller tilbake. Og der knakk jeg jo sammen litt, tårene rant og jeg hulket. Dette er jo veldig ulikt meg å gjøre foran folk, men det gjorde godt, og han skjønner det. Det er lov å gråte.

Det er lov å la tårene falle av og til.

Når jeg gikk følte jeg meg en smule bedre, men alikevel svimmel og trett.. Så må jo prøve å få litt mer nattesøvn nå. 

Vi konkluderte timen med, at kanskje jeg, selvom jeg er skeptisk til alt av medisiner, burde begynne på beroligende og angstdempende tabletter. Ikke som jeg trenger å bruke hver dag, men som er godt å ha de dagene det står på sitt verste.

Så, hvorfor ikke? Hvis det faktisk letter humøret en ekstra tung dag?

Er nå veldig glad for de rundt meg som hjelper meg å støtter meg, og igjen må jeg takke Lenemor som er en fantastisk støtte og psykiateren min som faktisk skjønner hva som skjer, men igjen er en utenforstående.