Har du noen gang hatt følelsen av å være tom.. Fjern..? Ikke helt tilstede egentlig?
Har du det, er dette, som mye annet, et symptom på angst..
Selv har jeg hatt denne følelsen mange ganger, alt for mange egentlig. Dette var også noe som var veldig skummelt når det begynte å skje de første gangene. Ikke visste jeg hva eller hvorfor dette skjedde? En helt ubeskrivelig følelse!
Det er en følelse av at jeg, som person, står utenfor kroppen min og ser hverdagen og livet gå forbi.. Se det på avstand.. Uten å kunne gjøre noe med det. Det er nesten en "ut av kroppen" opplevelse. Du blir fjern..
Første gangen dette skjedde skikkelig, var faktisk på skolen, på videregående når jeg gikk på frisørlinjen.. Jeg gikk rundt den dagen, og bare var fjern, og nervøs fordi jeg var fjern, nærmere "lost".
Hadde skikkelige problemer med å konsentrere meg, følte jo ikke det var jeg som satt der på stolen og skulle følge med på hva som skjedde, følte bare jeg så på den personen som faktisk var meningen skulle følge med..
Jeg følte meg isolert i en boble, bokstavelig talt.. Synet virket nærmest tåkete, reaksjonsevnen min var treg.. Lyder og inntrykk virket annerledes enn tidligere.. HVA skulle jeg egentlig gjøre? Jeg visste ikke hva dette var, og det var skummelt.. Etter en god del timer på skolen den dagen, måtte jeg bare gå hjem.. Jeg klarte ikke mer, følte jeg skulle smelte sammen i en liten klump.. Og det varte en stund, men som alt annet gikk det over. Men uten at jeg da visste hva som egentlig hadde skjedd...
I senere tid har jeg selvfølgelig også fått det, men etterhvert, når jeg fikk snakket med folk fant jeg ut hva årsaken var.. Og ikke så rart egentlig hadde noen vært i mitt hode, sett hva jeg tenker, hva jeg føler, de fleste hadde nok da hatt en slik reaksjon vil jeg tro..
De fleste vet ikke når jeg har det slik, jeg må jo prøve å oppføre meg normalt, smile, le og ha det gøy.. Være på jobb er en utfordring, men folk merker det heller ikke der.. Jeg er flink til å late som ting er fint, hvis jeg absolutt må, men foran visse folk orker jeg ikke, gidder jeg ikke... Jeg er jo bare et menneske jeg også, og jeg, som mange andre har mine problemer jeg sliter med, som gnager ekstra mye fra tid til annen.. Men de er jo en del av meg.. Og det vil de alltid være, kan ikke forandre personlighet..
Det som hjelper meg mest når jeg har en slik periode, er jo klart å tenke positivt, alltid.. Få være i fred og ro når jeg krever det, men allikvel å komme meg ut, med venner, familie.. Ingenting er verre en å sitte helt alene dag inn og dag ut, kun deg, med tankene dine..
Jeg er, nå til dags litt stolt av meg selv, jeg takler dette bedre, og opplever det ikke like sterkt nå som tidligere ganger, så jeg gir meg selv en klapp på hodet for det:) man må jo tenke positivt også av og til.
Syns d e veldig sterkt å lesa om dette her, siden du e ein av mine gode venninner.. Syns d e veldig modig av deg å skriva om d her og ver så åpen om d.. Tror kanskje d kan hjelpe på å ver åpen om d :-) Folk (les: meg) får så mye mer forståelse for ting, og kjenne deg mye bedre.. Vett isje om denne tilbakemeldingen va så veldig hjelpsom, men ville bare sei d.. Superduper gla i deg, og vett du komme te å klara deg gjennom d ;) Du har jo så mange kjekke og støttende venner!
SvarSlettDyu har jo någen mennesker rundt deg ittekvert, og med å ver åpen om det kan det ver lettere for deg å få hjelp av andre når du sjøl føle du trenge det.
SvarSlettMen det kan og ver lettere for andre å akseptera at du faktisk trenge å trekka deg tebage inni mellom.
Goe venner støtte, hjelpe og akseptere.
Men goe venner ska og vida når di ska gi konstruktiv kritikk eller rett og slett det å vita når du ska sei at nå NÅ må du ta deg samen.
For av å te trengs det og, venner ska vita akkurat når de ska gjør disse tingå, og då e det nødvendigt at disse vett om problemer og tanker ein sitte inne med.
Du vett at eg e ALLTID her for å plukka opp EVYrester, det e jo det eg kan best :D