Å ha noen å snakke med...

 

 Nå har det seg slik at opp gjennom tidene, eller oppveksten kan man vel helst kalle det, har det skjedd diverse ting som har påvirket meg sterkt og gjort meg til den personen jeg er idag. Men noe videre innpå det trengs det jo ikke å gå.

Men klart å holde mye inni seg over flere år uten å nevne slikt til noen tar jo ofte litt på. Grunnet disse tingene, har jeg i senere tid utviklet mye depresjoner, angst og hatt en psykisk knekk bl.a

Og dette kan jo virke rart for de som ikke har på noen måte vært borti slike ting og kan gjerne se på dette som tull, men det er på ingen måte noe å tulle med!

Å få en psykisk knekk hadde en innvirkning på meg som gjorde meg først ekstremt fjern, klarte liksom ikke forholde meg til noe... Utviklet seg og gjorde at jeg fikk prikkinger og skjelvinger i hele kroppen, hyperventilerte fikk hjertebank og slike ting. Absolutt ikke en hyggelig opplevelse, distansterte meg fra både jobb og venner en periode da dette ble for mye (trodde aldri det skulle gå over heller)

Og når jeg da har problemer med å åpne meg for folk og i tillegg setter på en "jeg har det suuupert!!" maske rundt folk, gjorde det jo heller ikke saken bedre. Visste ikke hvordan jeg skulle klare å åpne meg for noen selv om jeg hadde så innmari lyst, men det nyttet jo ikke da jeg visste at alt bare kom til å bli leit og sikkert ikke klare få frem ord! Og slik fortsatte det hele tiden....

MEN heldigvis etter en stund i sammenheng med min svigermors bryllup, begynte jeg å få en nokså god kontakt med min ene svigersøster, og kontakten utviklet seg til ett sterkt forhold til henne. Endelig en person jeg kunne snakke med, som visste hvordan det var når ting ikke går din retning! Hadde det ikke vært for henne nå vet jeg faktisk ikke hva jeg hadde gjort! Og for det evig takknemlig, og har seg da slik at jeg har bedre kontakt med henne, en noen andre familiemedlem!

Etter lange samtaler sammen om kveldene, anbefalte hun meg og faktisk oppsøke psykolog, jeg hadde jo tenkt på det men alltid hatt en "kun gale folk går der.." tidligere.

Men jeg tok faktisk motet til meg og skrev meg opp på venteliste, og det var bra! Å ha noen som kjenner menneskets hjerne på en helt annen måte og kan hjelpe deg tolke ting du kanskje ikke ser selv. Så idag hadde jeg min aller første time med en psykiater (og nei har ikke noen selvmordstanker eller noooe i den duren som folk kanskje tror), men å ha en utenforstående som kan høre på deg og se ting fra andre sider, og hjelpe deg på en helt annen måte er jo supert.

Det var en ganske gøy time å være på idag, trodde det skulle være vanskeligere å snakke enn det det var, og han hjalp meg med å finne nøkkelord i de tingene jeg fortalte han, som er herlig!

Så nå ser jeg stort frem til neste time hos han og se hvordan utviklingen går!:)

Så for all del ikke tro at en psykolog/psykiater er noe for kun "crazy people" :)